Redigerer Massakren i Paris i 1961 (avsnitt)

== Reaksjoner og etterspill==
Den internasjonale pressedekningen var begrenset. Noen vestlige aviser rapporterte at demonstrantene var bevæpnet og hadde løsnet skudd, eller at politiet i Paris hadde vært litt for brutale uten å gjøre seg skyldige i mord. ''[[Time (magasin)|Time]]'' beskrev demonstrantene som «pøbel» eller en «mobb». ''The Spectator'' gjenga historier om at FLN var ansvarlig for dødsfallene, og nevnte samtidig rasistiske tendenser i fransk politi. I islamske land ble politiets brutalitet fordømt i pressen.<ref name=":4" /> Fotografer fikk film fra hendelsen beslaglagt av politiet og i noen tilfeller fikk fotojournalister materialet beslaglagt av egen redaktør.<ref>Kagan, E. (2001). Massacre in the city. ''Index on Censorship,'' 30(1), 80-86.</ref> Politiet brukte rettsapparatet for å stanse offentlig omtale av hendelsen.<ref name=":10" /> Innvandrerorganisasjoner og antirasister arbeidet lenge for offisiell erkjennelse av hendelsen.<ref name=":5" /> Massakren nevnes ikke i franske skolebøker.<ref name=":6">{{Kilde avis|tittel=France remembers Algerian massacre 50 years on|avis=The Guardian|url=https://www.theguardian.com/world/2011/oct/17/france-remembers-algerian-massacre|besøksdato=2017-05-24|etternavn=Willsher|fornavn=Kim|dato=2011-10-17|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref> I 1990-årene brøt franske historikere tausheten om massakren.<ref name=":7">{{Kilde avis|tittel=Maurice Papon une carrière française|avis=Le Monde.fr|url=http://www.lemonde.fr/societe/article/2002/09/19/maurice-papon-une-carriere-francaise_291060_3224.html|besøksdato=2017-05-24|etternavn=Greilsamer|fornavn=Laurent|dato=2002-09-19|språk=fr|issn=1950-6244}}</ref>
[[File:نصب تذكري للمجازرالتي فامت بها فرنسا ضد المهاجرين الجزائرين في باريس.JPG|thumb|Minnesmerke ved [[pont Saint-Michel]] oppsatt ved 40-årsmarkeringen.]]
I oktober [[1996]] ble en rekke eksemplarer av den algeriske avisen ''Liberté'', som i anledning 35-årsdagen skrev om Maurice Papons rolle under hendelsene, beslaglagt av tollmyndighetene på flyplassen i Lyon. Under andre verdenskrig var Papon politisjef under Vichy-regimet der han samarbeidet med tyske SS og var dessuten ansvarlig for jødesaker. Han ble i 1998 dømt til ti års fengsel for [[forbrytelser mot menneskeheten]] for sin medvirkning til [[holocaust]].<ref>[http://www.lemonde.fr/societe/article/2002/09/19/maurice-papon-une-carriere-francaise_291060_3224.html Maurice Papon une carrière française], [[Le Monde]], 19. september 2002.</ref> Han tjenestegjorde som politimann i Algerie-krigen. Papon tapte i 1999 i rettssak mot Jean-Luc Einaudi, forfatter av ''La Bataille de Paris'' om massakren, for injurier. Denne injuriesaken og saken mot Papon for medvirkning til holocaust bragte massakren på dagsorden i Frankrike og ble i den politiske debatten koblet til [[Vichy-regimet|Vichy]].<ref name=":5" /><ref name=":4" /><ref>{{Kilde www|url=http://www.lemonde.fr/web/recherche_breve/1,13-0,37-161404,0.html|tittel=Le Monde.fr : Archives|besøksdato=2017-05-24|språk=fr}}{{død lenke|dato=desember 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Papon ble tildelt Légion d'Honneur av de Gaulle senere samme år.<ref name=":6" /> Det er uklart om Papon selv ga direkte ordre til voldsbruken 17. oktober, men han gjorde ikke noe for å hindre voldsbruken og benektet til det siste at politiet hadde gjort noe galt.<ref>Vinen, R. (1998). Papon in perspective. ''History Today'', 48(7), 6.</ref><ref name=":12">Alexander, M., & Keiger, J. F. (2002). France and the Algerian War: strategy, operations and diplomacy. ''Journal of Strategic Studies,'' 25(2), 1-32.</ref>

Den franske regjeringen og borgermesteren i Paris brukte sensur for å hindre pressedekning av saken.<ref name=":2">Gordon, D.A. (2000). World reactions to the 1961 Paris pogrom. ''University of Sussex Journal of Contemporary History'', (1), 1-6.</ref> Fra 24. oktober omtalte ikke lenger fransk media hendelsen. Jacques Panijels film ''Octobre a Paris'' ble umiddelbart stanset av sensur i 1962 (og ble først vist i 2011 da massakren var akseptert som et faktum).<ref name=":9">Flood, M. (2016) Politics and the Police: Documenting the 17th October 1961 Massacre, ''Contemporary French and Francophone Studies'', 20:4-5, 599-606, DOI: 10.1080/17409292.2016.1218188</ref> Franske myndigheter lyktes på denne måten offentlig oppmerksomhet om saken i lang tid. Amnesti for gjerningsmennene og selektiv tilgang til arkivene bidro også til å hindre belysning av saken.<ref name=":5" /> Frankrike har tradisjon for hemmelighold av følsomt arkivmateriale, noe som har begrenset historieforskningen.<ref name=":8">MacMaster, N. (2002). The torture controversy (1998-2002): Towards a'new history'of the Algerian war? ''Modern & Contemporary France'', 10(4), 449-459.</ref> Dekningen i fransk presse var svært begrenset i mange år senere, og mange har etterhvert tatt til orde for offentlighet omkring hendelsene.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7831938
|forfatter= Kristian Elster
|tittel=Krever beklagelse for Vest-Europas verste massakre - 50 år etter
|utgiver=[[NRK]]
|utgivelsesdato=15. oktober 2011
}}</ref> På grunn av sensuren i Frankrike ble for eksempel Pierre Vidal-Naquets bok utgitt på italiensk og engelsk i 1963, og i Frankrike først i 1972.<ref name=":4" /> Frankrike hadde lenge praktisert sensur om forholden i Algerie og filmen ''La bataille d'Alger'' (av [[Gillo Pontecorvo]], 1966) ble ikke tillatt vist i Frankrike før i 1970-årene, til protester fra [[Jean-Marie Le Pen]].<ref>Mike Mason: Batailles pour la Mémoire. ''The Journal of African History'', Vol. 35, No. 2 (1994), pp. 303-308 </ref> Krigen i Algerie ble lenge ikke erkjent som krig av franske myndigheter.<ref name=":12" />

På 30-årsdagen gikk omkring {{formatnum:10000}} personer den symbolske ruten fra [[Saint-Martin-kanalen|Canal Saint-Martin]] til Rex cinema. Demonstrantene marsjerte under antirasistiske banner. Markeringen fikk betydelig mediedekning og på samme tid kom Einaudis bok ''La Bataille de Paris'' ut slik at 1961-massakren kom på dagsorden i forbindelse med 30-årsjubileet for slutten på Algerie-krigen.<ref name=":5" /> På 40-årsdagen, den 17. oktober 2001, avduket den daværende borgermester i Paris en minnetavle ved [[Pont Saint-Michel]]. Tilsvarende minnesmerker er å finne i [[Aubervilliers]] og [[Saint-Denis (Seine-Saint-Denis)|Saint-Denis]]. [[François Hollande|President Hollande]] erkjente offentlig at massakren hadde skjedd og ønsket å minne de døde: «le 17 octobre 1961, des Algériens qui manifestaient pour le droit à l'indépendance ont été tués lors d'une sanglante répression. La République reconnaît avec lucidité ces faits’».<ref name=":11" /> Hollande nevnte ikke hvem som hadde begått drapene. Hollande ble kritisert for erkjennelse blant annet av [[Nicolas Sarkozy|Sarkozy]] og [[François Fillon|Fillon]] som mente at Hollande splittet nasjonen og for at han tildelte skyld og ansvar uten grunn. Algerie og den politiske venstresiden applauderte erkjennelsen som de hadde ventet lenge på.<ref name=":1">{{Kilde avis|tittel=Algeria’s Ghosts: France Acknowledges a 1961 Police Massacre|avis=Time|url=http://world.time.com/2012/10/18/algerias-ghosts-france-acknowledges-a-1961-police-massacre/|besøksdato=2017-05-22|etternavn=Crumley|fornavn=Bruce|dato=18. oktober 2012|side=|issn=0040-781X|sitat=}}</ref><ref name=":0" /> Hollande var den første franske president som erkjente massakren offentlig.<ref name=":11">[http://dx.doi.org/10.1080/09639489.2014.885004 Knox, K.E. (2014). Rapping Postmemory, Sampling the Archive: Reimagining 17 October 1961. ''Modern & Contemporary France,'' 22(3), 381-397.]</ref>

[[Place du 8 Février 1962]] ble innviet i 2007 av ordfører [[Bertrand Delanoë]] til minne om Charonne-massakren.

Historikere strides om hvilke kilder som er pålitelige og relevant, for eksempel hvilken vekt som skal legges på intervju med vitner og på skriftlig materiale i politiets arkiv. For eksempel blir Brunet kritisert for å stole for mye på politiets rapporter. Det er også et spørsmål om tolkning, for eksempel om politiets voldsbruk var et «forståelig» svar på demonstrantenes voldsbruk eller om det var kaldblodig drap.<ref name=":10" /> House og MacMaster beskyldte Jean-Paul Brunet for å lese politiets rapporter bokstavelig, for å holde seg inne med politiet som ga ham tilgang til arkivene. Dette ledet til en opphetet debatt mellom de to leirene.<ref>Chabal, E. (2010). Writing the French national narrative in the twenty-first century. ''The Historical Journal'', 53(2), 495-516.</ref>

I 1998 ble Papon dømt til 10 år i fengsel for delaktighet i [[Holocaust|utryddelsen av franske jøder]] under [[andre verdenskrig]]. Tiltalen gjaldt [[forbrytelser mot menneskeheten]] ved at han medvirket til deportasjoner til utryddelsesleirene.<ref>{{Kilde avis|tittel=Maurice Papon, Convicted Vichy Official, 96, Dies|url=https://www.nytimes.com/2007/02/18/world/europe/18papon.html|avis=The New York Times|dato=2007-02-18|besøksdato=2020-08-21|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Craig R.|etternavn=Whitney|side=|sitat=Maurice Papon, a prominent French functionary convicted in 1998 of complicity in Nazi crimes against humanity during the German occupation in World War II, died yesterday at a private clinic near Paris. He was 96.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Trial of Maurice Papon: History on Trial?|publikasjon=French Politics and Society|url=https://www.jstor.org/stable/42844800|dato=1998|fornavn=Donald|etternavn=Reid|redaktør-fornavn=Eric|redaktør-etternavn=Conan|redaktør2-etternavn=Rousso|redaktør2-fornavn=Henry|redaktør3-etternavn=Bracher|redaktør3-fornavn=Nathan|redaktør4-etternavn=Jeanneney|redaktør4-fornavn=Jean-Noël|redaktør5-etternavn=Poirot-Delpech|redaktør5-fornavn=Bertrand|redaktør6-etternavn=Petit|redaktør6-fornavn=Philippe|redaktør7-etternavn=Schneidermann|redaktør7-fornavn=Daniel|serie=4|bind=16|sider=62–79|issn=0882-1267|besøksdato=2020-08-21}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Obituary: Maurice Papon|url=https://www.theguardian.com/news/2007/feb/19/guardianobituaries.france|avis=The Guardian|dato=2007-02-19|besøksdato=2020-08-21|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Douglas|etternavn=Johnson|side=|sitat=Nevertheless, on April 2 1998, after the longest postwar trial, Maurice Papon was found guilty of the arrest and deportation of French Jews during the years 1942-1944. The jury accepted his plea that, at the time, he knew nothing of the Nazi death camps, and although the prosecution had wanted a 20-year sentence, he was given only 10 years.}}</ref>

I juni 2022 presenterte avisen ''Mediapart'' deklassifiserte arkivdokumenter fra [[Charles de Gaulle|de Gaulle]]s presidentskap som skulle bekrefte at republikkens president tidlig var klar over omfanget av massakren og de kriminelle handlingene til fransk politi 17. oktober og følgende uker. Historikere som med perioden som felt bekreftet overfor avisen at disse dokumentene vitner om at general de Gaulle ble informert om situasjonen i dagene etter massakren. Enkelte dokumenter viser at Charles de Gaulle ønsket å straffe de skyldige og å nekte det franske politiet straffrihet. Ifølge historikeren Gilles Manceron ble de Gaulles ønske om rettslige reaksjoner hindret av hans frykt for å miste oppslutning.<ref>{{kilde avis| url=https://www.mediapart.fr/journal/france/060622/massacre-du-17-octobre-1961-les-preuves-que-le-general-de-gaulle-savait| tittel=Massacre du 17 octobre 1961 : les preuves que le général de Gaulle savait| dato=2022-06-06| språk=fr| besøksdato=2023-11-28| forfatter=Fabrice Arfi| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20220606125710/https://www.mediapart.fr/journal/france/060622/massacre-du-17-octobre-1961-les-preuves-que-le-general-de-gaulle-savait| arkivdato=2022-06-06| dødlenke=nei}}</ref>