Redigerer Marsilio Ficino (avsnitt)

===Studier===
Ficino studerte både ''[[artes liberales]]'' og [[medisin]] i Firenze. Blant hans lærere var humanisten [[Cristoforo Landino]] og den [[Skolastikk|skolastisk]] sinnede [[Aristoteles]]-kommentator [[Niccolò Tignosi]], som underviste i medisin og aristotelisk filosofi. Ficino tilegnet seg den skolastiske metode og terminologi som skulle sette spor i hans skrifter, og fikk gode Aristoteles-kunnskaper.<ref>Tamara Albertini: ''Marsilio Ficino. Das Problem der Vermittlung von Denken und Welt in einer Metaphysik der Einfachheit'', München 1997, s. 64 f.; om Tignosis rolle se Arthur Field: ''The Origins of the Platonic Academy of Florence'', Princeton 1988, s. 138–158.</ref> Videre beskjeftiget han seg med [[Lucretius]], satte pris på denne og skrev om ham, men senere brant han det opp. I brevet ''De divino furore'' siterte han i desember 1457 tilsluttende til den [[panteisme|panteistiske]] tenker [[David av Dinant]], men distanserte seg senere fra hans tanker. I alle tilfeller viste han seg eksperimentelt åpen for tankeganger som ikke uten videre var forenlige med den kirkelige troslære.<ref>James Hankins: ''Plato in the Italian Renaissance'', 3. opplag, Leiden 1994, s. 457–459; Arthur Field: ''The Origins of the Platonic Academy of Florence'', Princeton 1988, s. 183–185.</ref> Hans hovedininteresse var imidlertid Platon, som han i 1456 tok for seg i et sammenfattende kompendium med tittelen ''Institutiones ad Platonicam disciplinam''. Den gang kunne han imidlertid ennå ikke lese Platon på originalspråket, og forholdt seg fortsatt til latinsk materiale. I 1457 skrev han en avhandling ''Om vellyst'', sett fra forskjellige filosofiske vinkler. 

Så dro han ifølge sin biograf Corsi til Bologna for å fortsette medisinstudiene; dette besøk betviles imidlertid av annen forskning.<ref>Paul Oskar Kristeller: ''Studies in Renaissance Thought and Letters'', Roma 1969, s. 195 f.</ref> Noen medisineksamen eller legepraksis ble det ikke noe av.