Redigerer Marken (Bergen) (avsnitt)

== Trussel om sanering 1908-74 ==
Fra [[1908]] til [[1974]] ble det utarbeidet flere saneringsplaner for Marken. I [[1907]] ble det vedtatt å bygge en ny jernbanestasjon i Strømgaten, slik at Marken ble liggende mellom trafikknutepunktene [[Bergen jernbanestasjon]] og [[havn]]en. De togreisendes første møte med Bergen ville dermed bli et virvar av gamle trehus. I stedet ønsket man en 15 meter bred gate mellom Strømgaten og Allehelgensgaten. Hele østsiden av Lungegårdsgaten ble derfor [[Ekspropriasjon|ekspropriert]], og man rakk å rive husene nærmest jernbanestasjonen før resten ble reddet av [[Bergensbrannen 1916|bybrannen i 1916]], [[første verdenskrig]] og nedgangstider. De midler som fantes, gikk med til gjenreisningen av den nedbrente bykjernen. Til gjengjeld var det stadige planer om å bygge et nytt [[Bergen rådhus]], og en rettere forbindelse mellom [[Stadsporten]] og Rådstuplassen. Her ble det foreslått en [[aveny]] tvers gjennom Marken, men kantet med trær. Kostnadene for gjenreisningen etter bybrannen satte likevel alt annet på vent; og så kom [[andre verdenskrig]]. Først i [[1953]] kom man tilbake til saneringen av Marken, da med fokus på trafikkproblemene. [[Arkitekt]] Bjarne Lous Mohr<ref>https://snl.no/Bjarne_Lous_Mohr</ref> var reguleringssjef i Bergen [[1946]]-56 og opptatt av å gi det slitne strøket et tydelig ''city''-preg. I [[1955]] utlyste reguleringsvesenet i Bergen [[Norden]]s til da største [[Byplanlegging|byplan-konkurranse]], som omhandlet Marken og [[Vågsbunnen]].<ref>[http://bora.uib.no/handle/1956/20555] Susanne Berge: ''Fra vekstoptimisme til bærekraftig byutvikling i Bergen'' (s. 28-29)</ref>

Deltakerne fikk utlevert et kart og en modell, der bare historiske monumenter og fredete bygninger stod tilbake. To svenske arkitekter vant. Sture Runberg og Ole Braesch-Andersen<ref>https://runeberg.org/vemarvem/gota65/0192.html</ref> så for seg en [[motorvei]] på søyler foran [[Bergen Offentlige Bibliotek|hovedbiblioteket]]. Den historiske Vågsbunnen skulle gi plass til et [[veikryss]], samt 1.025 [[parkeringsplass]]er. Fokus var på biltrafikk og [[høyhus]]. I 1956 ble reguleringsvesenet omdøpt til byplankontoret, og reguleringssjefen til byplansjef. Olav Nesse som var Bergens første byplansjef, fikk imidlertid hendene fulle med boligbygging utenfor sentrum, knappe midler og et underbemannet byplankontor. Kritisk ble det likevel i [[1961]], da [[forsikringsselskap]]et [[Tryg|Vesta]] lanserte en reguleringsplan for Marken som de selv ville bekoste. Hele Marken skulle rives, bortsett fra [[Sankt Jørgen kirke]] og [[Lepramuseet|leprasykehuset]]. Uten kostnad for kommunen skulle alle historiske gateløp, til og med middelalderveien, utraderes, slik at Vesta kunne få plass til et kjempemessig [[kjøpesenter]] med 1&nbsp;200 parkeringsplasser. Forslaget ble vedtatt i Bergen [[bystyre]] i [[1964]] uten debatt overhodet. Vesta trakk seg imidlertid da prosjektet trakk ut i tid, og de i stedet fikk tildelt tomt på [[Nattland]] og i [[Fyllingsdalen]] (ved [[Oasen bydelssenter|Oasen]]).<ref>[http://bora.uib.no/handle/1956/20555] Susanne Berge: ''Fra vekstoptimisme til bærekraftig byutvikling i Bergen'' (s. 30-32)</ref>

I [[1972]] var Marken fremdeles regulert til kjøpesenter, enda det var et boligområde med 670 innbyggere, 69 butikker, 40 [[verksted]]er og 34 [[kontor]]er. Saneringsplanen ble like fullt stadfestet av [[Kommunaldepartementet]] samme år. Men i [[1970]] hadde studenter fra [[sosiologisk institutt (UiB)|sosiologisk institutt]] utgitt en rapport, ''Derfor skal Marken saneres'', som påpekte at Saneringsinstituttet hadde ignorert sin plikt til å vurdere de sosiale og miljømessige konsekvensene av byplanlegging - enda Saneringsloven av [[1967]]<ref>https://www.regjeringen.no/contentassets/c6add8258bdd4500a3a95ebbbbd4a4f2/rundskriv_jnr_3655_67d_080667.pdf</ref> uttrykkelig sier at det må være «påtrengende nødvendig» å fornye et strøk før det kan etableres som et saneringsstrøk. Men næringslivet vil anse sanering «påtrengende nødvendig» når det er penger å tjene; beboerne først når boligstandarden er så dårlig at fraflytting er ønskelig. Og boligstandarden fantes vesentlig dårligere i andre bydeler enn i Marken.<ref>[http://bora.uib.no/handle/1956/20555] Susanne Berge: ''Fra vekstoptimisme til bærekraftig byutvikling i Bergen'' (s. 55)</ref>

Studentene kritiserte også at strøkets beboere var umyndiggjort, mens næringslivet fritt fikk bestemme hvor og hvorfor det skulle saneres. Saneringsinstituttet avviste at det var deres plikt å intervjue beboerne i Marken, siden strøket var regulert til kjøpesenter allerede i 1964, så alt utenom Sankt Jørgen skulle rives i alle fall. Angivelig hadde heller ingen protestert da reguleringsplanen ble kjent. Imidlertid hadde [[Fortidsminneforeningen]] protestert, i likhet med Foreningen Markens venner, representanter for beboerne, Bergen arkitektforening, Bergen miljøforening m.fl. Arkitektgruppen CUBUS<ref>https://arkcubus.no/om-oss/historien/</ref> som ble stiftet i 1972, var en sammenslåing av tre mindre arkitektkontorer med ønske om å redde eldre bymiljøer, deriblant Marken.<ref>[http://bora.uib.no/handle/1956/20555] Susanne Berge: ''Fra vekstoptimisme til bærekraftig byutvikling i Bergen'' (s. 56)</ref>
[[Fil:Boligområder Bergen.png|alt=|miniatyr|venstre|Strøk og boligområder i [[Bergen]] kommune]]