Redigerer Marcus Fabius Quintilianus (avsnitt)

== ''Institutio Oratoria'' ==
=== Innledning ===
[[Fil:Ulm-Muenster-ChorGestuehl-Quintilian.jpg|thumb|Byste, treutskjæring, i [[Ulm]]katedralen i Tyskland som forestiller Quintilianus.]]
Som nevnt ovenfor skrev Quintilianus boken under de siste årene av styret til keiser Domitian. I tradisjonen til flere romerske keisere som Nero og [[Caligula]] ble Domitians regime strengere med tiden. «Et aktivt sikkerhetspoliti spionerte på den romerske befolkningen, og selv senatorer ble oppmuntret på ulikt vis til å angi hverandre, selv den minste mistanke om mangel på respekt for keiseren ble en statsforbrytelse».<ref>xx</ref> Sosial og politisk korrupsjon var utbredt. Med utsøkt [[ironi]] utpekte den utsvevende Domitian seg selv som ''censor perpetuus'', og gjorde seg selv ansvarlig for den offentlige moral.<ref>xx</ref>

Sett på denne bakgrunnen var det svært vanskelig å finne talere i Ciceros tradisjon, hvis' «berømmelse som taler er avledet fra hans offentlige anklagelser av statens fiender».<ref>xix</ref> En slik posisjon var rett og slett for farlig å innta under herredømmet til keiserne etter Augustus. Derfor hadde retorikerens rolle endret seg siden Ciceros dager. På denne tiden var de mer opptatt av å tale klienters lovsaker enn å vareta en politisk rolle. I sin tid forsøkte Quintilianus å overføre noe av idealismen fra tidligere tid. «Politisk talekunst var død, og alle i Roma visste at den var død, men Quintilianus valgte bevisst talekunsten fra en tidligere generasjon som sitt undervisningsideal».<ref>Gwynn, 188</ref>

=== Quintilianus om retorikk ===
På Quintilianus’ tid besto retorikk hovedsakelig av tre aspekter: det retoriske, det oppdragende, og det praktiske. ''Institutio Oratoria'' gjør ikke krav på originalitet; Quintilianus støttet seg på en rekke kilder da han satte sammen sitt verk. Denne eklektisismen forhindret ham også fra å fremme en bestemt skole av tanker om emnet, skjønt Cicero står opp som en søyle blant kildene. Quintilianus avviste også enhver for form for enkle regler; han øyensynlig følte at studiet og dyktiggjøre seg i retorikk ikke kunne bli redusert. Det kan forklare lengden av verket, hele tolv bøker.

Fra midten av det første århundret til Quintilianus’ tid hadde det vært en blomstring av romersk retorikk. Men ved Quintilianus’ tid var den samtidige retoriske moten det som har blitt karakterisert som «latinens sølvalder», en stil som favoriserte utsmykket og pyntet tale framfor klarhet og presisjon. ''Institutio Oratoria'' kan på mange måter bli lest som en reaksjon mot denne trenden. Det forfekter en tilbakevending til et enklere og klarere språk. Verket kan også reflektere påvirkningen fra den tidligere keiseren [[Vespasian]] som var «en mann av plebeiisk bakgrunn... en jordnær og folkelig realist».<ref>Murray, 431</ref> Vespasian mislikte overdrivelser, og hans økonomiske støtte til Quintilianus kan ha påvirket dennes syn på språk. Cicero er den rollemodellen som Quintilianus benytter som fanebærer for denne formen. I løpet av det foregående århundret hadde Ciceros konsise stil vært standard. Dette angår hans diskusjon om kunsten og naturen og Quintilianus foretrekker åpenbart det naturlige, spesielt i språket, og misliker den vidtgående og ornamentale stilen til sine samtidige. Avveket fra naturlig språk og tankenes naturlige orden for å forfølge en overpyntet stil skapte en forvirring hos både taleren som hans tilhørere. «Selv vanskelige spørsmål kan ble behandlet av en taler av middels dyktighet om han begrenser seg til følge naturen som sin leder og gir all sin oppmerksomhet til en pralende stil»<ref>Gwynn, 78</ref>

''Institutio Oratoria'' er en omfattende lærebok om retorikkens tekniske aspekter. Fra kapittel 11 i Bok II og til slutten av Bok XI dekker Quintilianus slike emner som naturlig orden, forholdet mellom natur og kunst, oppfinnelser, bevis, følelse, og språk. Kanskje det mest innflytelsesrike blant de ideer som blir diskutert er hans undersøkelser av [[trope]] (billeduttrykk) og figurer som står i Bok 8 og 9. «En trope involverer utskifting av et ord for et annet, en figur følger ikke nødvendigvis en endring i enten orden eller meningen av et ord».<ref>Leitch, 156</ref> Et eksempel på en trope kan være en [[metafor]], endringen av et ords mening. En figur, på den annen side, gir ordene et nytt aspekt eller en større følelsesmessig verdi. Figurer er delt i tankefigurer, som kan få bevis virke mer kraftfulle, forsterke følelser, eller gi en eleganse eller en dekorasjon, og diksjonsfigurer, som er videre delt inn i undergrupper som [[grammatikk|grammatikalske]] hvor ordets form skaper figuren, og den retoriske hvor ordets posisjon er den viktigste faktor.

En større del av verker handler naturlig nok om retorikkens tekniske aspekter og sammen med [[Aristoteles]]’ ''Retorikken'' (''Ars Rhetorica'') og Ciceros verker er ''Institutio Oratoria'' antikkens største og mest betydningsfulle verker om retorikken. Quintilianus organiserer talekunsten inn i fem kanoner: ''inventio'' (argumentenes oppdagelse), ''dispositio'' (argumentenes rekkefølge), ''elocutio'' (uttrykk eller stil), ''memoria'' (memorere eller lære utenat), og ''pronuntiatio'' (avlevering, holde talen). For hver [[kanon]], spesielt de første tre, gir han en grundig redegjørelse for alle elementene som må mestres og overveies i utviklingen og avleveringen av argumenter. Den gjennomgripende presentasjonen reflekterer hans lange erfaring som taler og som lærer, og på mange måter kan verket bli sett på som kulminasjonen av [[Antikkens Hellas|gresk]] og romersk retorisk teori.

Gjennom disse og andre diskusjoner forblir Quintilianus opptatt av de praktiske, anvendelige aspekter framfor de teoretiske. Ulik mange morderne teoretikere ser han ikke det figurative språket som en trussel til den [[Lingvistikk|lingvistiske]] referansens stabilitet.<ref>Leitch, 156</ref> Referensebruken av et ord var alltid den primære meningen, og bruket av figurativt språk var kun et tillegg til det, og ikke en erstatning for det. 

=== Quintilianus om utdannelse ===
[[Fil:Calahorra, estatua de Quintiliano.JPG|thumb|Statue av Quintilianus i hans fødeby [[Calahorra]], [[La Rioja]], [[Spania]]]]
«Mitt mål er å utdanne den perfekte taler» (''Quintilianus, 1. Forord 9''). Bok I av ''Institutio Oratoria'' har en omfattende diskusjon om den passende metoden for å trene en taler, praktisk talt fra fødselen. Dette fokuset på tidlig og omfattende utdannelse var på mange måter en refleksjon av Quintilianus’ egen karriere og liv. Hans verk var en milepæl i romerrikets [[pedagogikk]]. Det var en toppunkt i en lang utvikling og hadde ingen etterfølger. Ingen annen lærer hadde Quintilianus’ autoritet. 

Hans teori om utdannelse er et område hvor han avvik fra Cicero. Den siste fremmet en bred, generell utdannelse, Quintilianus var mer fokusert. Han fremmet en utdannelsesprosess skrittvis fra å ha en «far med de største håp for sin sønn fra han er født» (''Quintilianus, 1.1.1''). En annen omtanke var at barnets barnepleier skulle snakke godt. «Idealet i henhold til Chrysippus var at hun var en filosof» (''1.1.4''), og at begge foreldrene og barnets lærere skulle være godt utdannet. Med respekt til foreldrene Quintilianus innskrenket han ikke denne bemerkningen til faren alene, en velutdannet mor ble sett på som en verdi for den voksende taler. Quintilianus presenterte også en omfattende gjennomgåelse av høvelige litterære eksempler og hans verk er således også et viktig for litteraturforskningen. Mens han åpenbart foretrekker bestemte forfattere er hans rettferdighet merbar når selv forfattere som [[Gaius Sallustius Crispus]], en innflytelsesrik forfatter med en stil som Quintilianus var motstander av, kommer i betraktning. Men over alle fremmer han Cicero som et eksempel på en stor forfatter og taler.

Quintilianus diskuterer mange emner innenfor utdannelse som fortsatt er relevant den dag i dag. Han mente at utdannelsen måtte starte tidlig, som nevnt overfor, men også at den skulle være morsom for barnet. «Framfor alt må vi sørge for å ta vare på barnet som ikke er gammel nok til å elske sine studier ikke kommer til å hate dem og gruer seg, den bitterhet som han en gang hadde smakt, selv når barndommen er tilbakelagt. Hans studier må være en fornøyelse» (''1.1.20''). Spredningen av pedagogiske leketøy tilgjengelige for barn i førskolealder viser at dette synet må hatt innflytelse. Han undersøker også fordelene av offentlige skoler sett opp mot hjemmeundervisning, og kommer til konklusjonen at offentlige skoler er best så lenge det er en god skole. Hans syn er at offentlige skoler lærer [[sosiale ferdigheter]] sammen med deres øvrige studier, og eleven vil dra større fordeler av det enn å studere i isolasjon. Quintilianus gjør et poeng av å erklære at «en god elev vil ikke tynge seg selv med et større antall elever enn han kan håndtere og det er av den viktigste betydning at han skal være på vennlig og personlig nivå med oss og gjøre sin læring ikke av plikt, men av kjærlighet» (''1.2.15'').

Quintilianus’ mest fengslende poeng om den voksende taler er at han skal bli utdannet om [[moral]] framfor noe annet. For Quintilianus kan kun en god mann bli en taler. Her avviker han fra Cicero eller presser Ciceros pålegg om at taleren må være en god mann. Quintilianus mente bokstavelig at en ondskapsfull mann kunne ikke bli en taler «for talerens mål er å bære en overbevisning og vi stoler kun de som vi vet er verdige for vår tillit».<ref>Gwynn, 231</ref> Dette var mulig en reaksjon på den korrupte og ryggesløse samtiden hvor han knyttet nedgangen i talerens rolle til nedgangen i den offentlige moral. Kun en mann fri for laster kunne konsentrere seg om det krevende studiet av talekunst. Men «en god mann snakker ikke alltid sannheten eller forsvarer selv den bedre sak... hva som betyr noe er ikke så mye handlingen som motivet».<ref>Clarke, 117</ref> Derfor er en god taler for Quintilianus en personlig god mann, men ikke nødvendigvis ikke offentlig god.