Redigerer Maoridykker (avsnitt)

== Biologi ==
[[Fil:NZ Dabchick.jpg|miniatyr|venstre|Maoridykker]]
Maoridykkere blir normalt {{nowrap|28–30 cm}} lange og veier typisk {{nowrap|232–271 g}}.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/> En relativt liten, brun-svart dykkerfugl som særpreges av et mørkt, glinsende hode med striper av fine sølvfargede [[fjær]] og fremtredende lysegule øyne.<ref name="Szabo (2013)"/> I [[hekkedrakt]] er fronten av halsen og brystet rikt rustrødt.<ref name="Szabo (2013)"/> Resten av den runde kroppen har mørkebrun-svart overdel og lysere underdel med hvite underfjær.<ref name="Szabo (2013)"/> [[Stjert]]en er litt mer enn en tuft av sorte silkeaktige fjær, noen få centimeter lange.<ref name="Szabo (2013)"/> Voksne fugler er blekere i [[fjærdrakt]]en når de ikke hekker.<ref name="Szabo (2013)"/> Øynene har lysegule [[regnbuehinne|iris]], og de tykke mørk olivengrå nedre [[ekstremitet]]ene er gule på innsiden og langs kantene på føttene.<ref name="Szabo (2013)"/> Det korte sorte [[nebb]]et avtar til en spiss. Kjønnene er like.<ref name="Szabo (2013)"/> Kyllingene klekkes med uregelmessige tunge sortbrune horisontale stripete markeringer på hvit bakgrunn, og et knallrødt nebb med svarte markeringer.<ref name="Szabo (2013)"/> Ungfuglene beholder stripete markeringer på hode og nakke til de får voksen fjærdrakt.<ref name="Szabo (2013)"/> Hannene blir i snitt litt større og har noe lengre [[nebb]] enn hunnene.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/>

Arten er endemisk for New Zealand, der den i noen tiår bare har [[hekking|hekket]] fragmentert på [[Nordøya (New Zealand)|Nordøya]]. Totalpopulasjonen antas å bestå av færre enn {{nowrap|2 000}} individer og arten regnes som [[nær truet]] på grunn av det begrensede antallet fugler,<ref name="BirdLife (2016)"/> hvorav cirka {{nowrap|1 200–1 400}} er voksne forplantningsdyktige individer.<ref name="BirdLife (2016)"/> Størst tetthet har arten i [[Wellington (region)|Wellington regionen]] på Nordøya, der man regner med en hekkepopulasjon på rundt {{nowrap|250–1 000}} individer.<ref name="Crisp (2020)"/> Ellers finner man den fragmentert på vestkysten i kystnære innsjøer, fra [[North Cape]] til [[Pukekohe]] og fra det sørlige [[Taranaki]] til [[Paraparaumu]], samt i innsjøer og dammer på det sentrale platået, [[Gisborne (region)|Gisborne]], [[Hawke's Bay]] og [[Wairarapasjøen]]. Før 1994 var artens status ukjent. I perioden 1994–2000 ble arten regnet som [[sterkt truet]], mens den videre fram mot 2015 hadde status som [[sårbar]]. Siden populasjonen da var stabil eller økende, men begrenset, ble status justert ned til nær truet fra 2015.<ref name="BirdLife (2016)"/>

Fuglen døde ut på [[Sørøya (New Zealand)|Sørøya]] rundt midten av [[1960-årene]], men enkeltindivider har sporadisk blitt observert nord på øya fra slutten av [[1980-årene]] og framover. I 2012 ble det observert ett hekkende par ved [[Takaka]], lengst nord på øya.<ref name="Petyt (2013)"/><ref name="BirdLife (2016)"/> Dette var første gang det ble observert hekking av arten på Sørøya siden 1941.<ref name="Petyt (2013)"/> En voksen fugl med følge av tre unger ble også observert {{nowrap|6.–15. mars}} på en irrigasjonsdam nær [[Seddon]] nordøst på Sørøya i 2015.<ref name="Miskelly ''et al.'' (2017)"/> Samme året ble det også observert én fugl på en sanddyneinnsjø ved Wharariki Beach, sørvest for [[Cape Farewell]], den 6. april, og to fugler ved Boulder Bank våtmarksområde ved Nelson kloakkdammer den 9. juni.<ref name="Miskelly ''et al.'' (2017)"/> Senere er det gjort flere observasjoner, og lokale autoriteter regner nå med at en liten populasjon av hekkende fugler har klart å etablere seg i [[Nelson (New Zealand)|Nelson]] og [[Marlborough (region)|Marlborough]] regionene nord på Sørøya.<ref name="Miskelly ''et al.'' (2019)"/>

Arten hekker i [[ferskvannsinnsjøer]] og [[dam (innsjø)|dammer]] med sanddyner, vanligvis små og grunne med tett [[vegetasjon]] langs kantene og ellers i vannet. Den kan også okkupere større innsjøer, med grunne [[vik (landform)|viker]] og [[lagune]]r som er godt skjermet for [[bølge]]r, og [[våtmarksområder]]. Ulikt andre dykkerfugler unngår arten [[estuar]]er og [[brakkvann]] langs kystene.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/> Maoridykker regnes som ganske stasjonær, med en del lokale bevegelser avhengig av vannforholdene.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/>

Arten lever hovedsakelig av vannlevende [[virvelløse dyr]], for det meste [[insekter]] og [[larver]], men noen ganger også [[fisk]] og [[ferskvannskreps]].<ref name="BirdLife (2016)"/><ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/> [[Byttedyr]]ene jaktes og svelges normalt neddykket, og bare større bytter bringes til overflaten for å spises. Dykkene varer i snitt i cirka {{nowrap|25–33}} sekunder.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/>

Arten hekker året rundt, med en topp i tidsrommet [[august]]–[[januar]]. [[Kurtisering]]en begynner imidlertid alt i [[juni]]–[[juli]]. Parene er [[monogami|monogame]] og hekker normalt solitært, men om forholdene ligger til rette for det, også i løse [[koloni (biologi)|semi-kolonier]]. [[Reir]]et bygges på en flytende plattform i vannkanten og forankres i den omliggende vegetasjonen. Konstruksjonen gjør reiret svært utsatt for bølger. Hunnen legger {{nowrap|2–3 egg}} med {{nowrap|1–2}}{{nowrap|}} dagers mellomrom. Eggene [[inkubasjon|inkuberes]] i {{nowrap|22–23}} dager. De første tre ukene etter klekking tilbringer kyllingene på ryggen til foreldrene.<ref name="Szabo (2013)"/> Ungene får full fjærdrakt etter cirka fem uker og de blir uavhengige etter cirka 70 dager.<ref name="Szabo (2013)"/> Det er ikke uvanlig med to årlige kull.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/>