Redigerer Mao Zedong (avsnitt)

== Under borgerkrigen ==
{{utdypende|den kinesiske borgerkrig}}
Etter bruddet mellom [[Guomindang|GMD]] og KKP i 1927 anstiftet Mao [[høstoppstanden]] i [[Changsha]], men den ble raskt knust. Med enkelte andre overlevende trakk han seg så tilbake til  [[Jinggangshan|Jinggangfjellene]] (Jinggangshan). Der forente han sine krefter med restene av opprørsskarene under [[Zhu De]], [[Chen Yi (1901-1972)|Chen Yi]] og [[Zhou Enlai]]. De hadde også retirert til disse fjellene, etter  [[Nanchangopprøret]].

=== Den kinesiske sovjetrepublikken Jiangxi ===
Med Zhu Des hjelp bygde Mao opp en liten, men effektiv geriljahær. Etter press fra Guomindang ble hovedkvarteret lagt noe lenger mot sør i [[1931]], og i november ble [[Den kinesiske sovjetrepublikk|sovjetrepublikken Jiangxi]] grunnlagt av en kommunistisk folkeforsamling i [[Ruijin]]. Mao ble innsatt som president, eller ''formann''. Han eksperimenterte med landsbruksreformer og gav tilflukt til kommunister som flyktet fra høyrekreftenes utrenskninger i Shanghai og andre byer. Geriljabasen vokste raskt, og i 1928 behersket opprørerne allerede et område med en befolkning på over 500&nbsp;000.
[[Fil:China provinces jiangxi.png|thumb|left|upright|Provinsen [[Jiangxi]].]]
Men Mao utøvet ikke fullstendig kontroll. [[Moskva]] hadde utnevnt [[Zhu De]] til hærsjef, og som partisekretær var [[Zhou Enlai]] egentlig nr. 1 i det kommunistiske hierarki. Disse årene ble preget av maktkamper mellom Mao, som ville drive geriljakrig med bøndenes støtte, og [[Komintern]]-orienterte grupper som satte sin lit til at revolusjonen skulle seire ved proletariatets medvirkning (altså satset på byenes industriarbeidere). Denne spliden ble kalt «Striden mellom de to linjer».

I Jinggangshan ble Mao også kjent med sin tredje livsledsagerske, [[He Zizhen]]. Mao var allerede gift med [[Yang Kaihui]], men henne hadde han latt være hjemme i Changsha, og der ble hun arrestert av Guomindang og henrettet i 1930. De barna hun hadde med Mao måtte en stund slå seg gjennom som gatebarn i [[Shanghai]], inntil de ble oppsport av kommunistene og bragt utenlands. Maos sønn [[Mao Anying]] falt senere i [[Koreakrigen]] under et luftangrep.

=== Den lange marsjen ===
{{utdypende|Den lange marsjen}}

I 1934 ble presset fra Kuomintang til slutt så sterkt at sovjetrepublikken i [[Jiangxi]] måtte oppgis. De kommunistiske tropper trakk seg med store tap tilbake til [[Yan'an]] i provinsen [[Shaanxi]] (tilbaketrekningen kalles ''[[Den lange marsjen]]'') – generalissimo [[Chiang Kai-shek]] lot dem faktisk slippe ut av fellen i det som noen år etterpå skulle vise seg å være hans største strategiske tabbe.

Det var nærmere 100&nbsp;000 mann som forlot Jiangxi, og færre enn 20&nbsp;000 som kom frem til Yan'an. Hele marsjen tok drøyt ett år og strekningen som ble tilbakelagt var på 6000 til 9600 kilometer, alt etter som hvilke marsjkolonner man velger å følge til enhver tid. I den tidligste fase av marsjen var Mao febersyk, og i deler av marsjen ble han derfor båret i en spesialbygd bærestol.
[[Fil:China provinces shaanxi.png|thumb|left|upright|Provinsen [[Shaanxi]].]]
Blant ofrene for sammenstøtene med Kuomintang eller lokale [[krigsherrer]] var antagelig flere barn av ham og He Zizhen. De var blitt etterlatt blant bøndene, men etter [[1949]] kunne man ikke lenger finne spor etter dem. He Zizhen overlevde marsjen, men var fysisk svært nedbrutt. I 1937 ble hun sendt til [[Sovjetunionen]] for å gjenvinne sin helse. Men en annen grunn var at hun ikke skulle kunne stå i veien for Maos kurtisering av sin senere fjerde ektefelle, skuespillerinnen og politikeren [[Jiang Qing|Lan Ping]], som skulle bli kjent under navnet Jiang Qing. Det endte noen år senere med at Mao skilte seg fra He Zizhen før han giftet seg på nytt.

Det var under Den lange marsjen at Mao, under [[Zunyikonferansen|konferansen i Zunyi]] i provinsen [[Guizhou]], og med hjelp fra [[Zhou Enlai]], klarte å etablere seg som Det kinesiske kommunistpartiets leder.

=== Konsolidering under Den andre kinesisk-japanske krig ===
Den [[andre kinesisk-japanske krig]] hadde i 1937 ført til Den annen enhetsfront mellom kommunistene og GMD. På denne tiden bekjempet Mao ikke bare den japanske invasjonsmakt, men bekjempet også dem han oppfattet som politiske motstandere i egen leir, og utvidet sitt eget maktgrunnlag.

Det var også fra [[Yan'an]] at Mao klarte å konsolidere sin stilling innen kommunistpartiet ytterligere. Særlig viktig var ''[[beriktigelseskampanjen av Yan'an|beriktigelskampanjen]]'' (''Cheng Feng'') han satte i gang i 1942, som var rettet mot rivaliserende kommunistiske størrelser som [[Wang Ming]], [[Wang Shiwei]] og [[Ding Ling]].

Mao Zedongs militære strategi ble kritisert både av Chiang Kai-shek og [[USA]]. USA betraktet  Chiang som en viktig alliert som bidro til å forkorte krigen mot Japan med sine angrep på japanerne i Kina. Chiang visste at han samtidig måtte styrke sin regjeringshær for å være i stand til å slå Maos styrker tilbake etter at borgerkrigen ganske sikkert ville blusse opp igjen etter [[annen verdenskrig]]s avslutning. Amerikanerne forstod ikke i hvilken grad de to kinesiske styrkene forberedte seg på ny konflikt med hverandre. Til og med mens japanerne stod på kinesisk jord, var det sammenstøt mellom kommunister og nasjonalister. En mer ekte enhetsfront ville utvilsomt betydd meget for et raskere japansk militært sammenbrudd.

=== Fornyet borgerkrig ===
Etter Japans kapitulasjon og de japanske troppenes tilbaketrekning fra Kina flammet [[den kinesiske borgerkrig]]en opp igjen i 1946. GMD var kommet svekket ut etter den harde krigføringen mot japanerne, mens kommunistene derimot hadde tiltatt i styrke.

USA fortsatte å støtte Chiang Kai-shek, nå helt åpent og med brodd mot kommunistene. Samtidig gav Sovjetunionen en del militær støtte til Mao.

De største sammenstøtene skulle komme i nord. Etter en rekke militære tilbakeslag i [[Mandsjuria]], særlig i forsøkene på å innta de større byene, klarte kommunistene etterhvert å sikre seg hele området. Det skyldes nok i vesentlig grad at Mao klarte å fremstå som moderat i møte med den amerikanske general [[George Marshall]], som var sendt til Kina for å megle mellom kommunister og nasjonalister. Han presset [[Chiang Kai-shek]] til en langvarig våpenhvile på et tidspunkt da kommunistene var nær ved å måtte rømme den siste mansjuriske storbyen de holdt, [[Harbin]]. Under våpenhvilen klarte Maos styrker å konsolidere sine styrker i det nordlige Mansjuria, og han mottok store leveranser av krigsutstyr fra [[Sovjetunionen]] i nord.

En del av den krigslykke som fulgte kommunistene fra 1946 skyldtes at agenter i [[Kuomintang]]-hæren, inklusive sentralt plasserte befalingsmenn, holdt Mao underrettet om deres bevegelser og gjorde disposisjoner som muliggjorde ødeleggende kommunistiske bakholdsangrep. Det gjaldt ikke minst de styrker som erobret Maos hovedstad Yan'an. I tillegg kom at Chiang Kai-sheks hærstyrker på grunn av brutal framferd fikk liten støtte i befolkningen.

Fra kampene i Mandsjuria omtales ofte skjebnen til innbyggerne i Changchun. Da Maos tropper ikke klarte å innta byen ved et direkte angrep i [[1948]], ble den omringet. Forsvarernes kommandør general Cheng Tung-kuo, en krigshelt fra kampene mot japanerne, nektet å kapitulere, og en stor del av befolkningen sultet i hjel under den fem måneder lange beleiringen. General Cheng Tung-kuo hadde forsøkt å  evakuere sivilbefolkningen. [[Lin Biao]]s ordre var, med Maos ryggdekning, ''«Forby sivilbefolkningen å forlate byen»''. Byen falt, og strategien – å sulte ut befolkningen – ble benyttet også andre steder.

Den [[21. januar]] [[1949]] led Kuomintangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme.

[[Folkerepublikken Kina]] ble proklamert den 1. oktober 1949, men kampene fortsatte. Da Den røde armé den 10. desember begynte beleiringen av den siste større GMD-kontrollerte by på fastlandet, [[Chengdu]], evakuerte [[Chiang Kai-shek]] sine styrker og trakk seg tilbake til [[Taiwan]], der GMD videreførte [[Republikken Kina]].