Redigerer Mani (religionsleder) (avsnitt)

===Virke og lære===
Mani var først del av [[elkesaittene]]s sekt. Da han var 24, stod han frem, og med henvisning til sine åpenbaringer forkynte han sin lære om kontrasten mellom den guddommelige lysverden og det demoniske mørket. Han distanserte seg samtidig klart fra elkesaittiske tradisjonelle religiøse sedvaner og trosoverbevisninger: Han forkastet særlig deres dåp og rituelle vask, og en av deres rituelle ernæringsregler. Dessuten anså han - i motsetning til elkesaittene - [[apostelen Paulus]] som en rettmessig apostel. Under et avklaringsmøte i menigheten fant han lite gjenklang, og dermed brøt han ut. 

Nå begynte hans selvstendige religiøse forkynnelse. Først, våren 240, begav han seg til Ktesiphon, deretter la han veien mot nord og forkynte sitt budskap i [[Mesopotamia]], [[Media (region)|Media]] og [[Armenia]], hvorpå han vendte tilbake til Sør-Mesopotamia. Så tok han sjøveien til [[India]] og misjonerte der, antagelig fordi perserkongen [[Ardashir I]], grunnleggeren av [[sasanidene]]s dynasti, ikke var ham velvillig, og han ville komme seg unna. I India ble han kjent med buddhismen. Etter Ardashirs død vendte han tilbake.

I Perserriket fremholdt han sin lære for den nye sasaniderkongen, [[Sjahpur I]]. Storkongens bror, Pērōz, introduserte ham, og det møte med kongen fant sted våren 242 <ref>[[Albert Henrichs]], Ludwig Koenen: ''Der Kölner Mani-Kodex (P. Colon. Inv. Nr. 4780)''. I: ''[[Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik]]'' 48, 1982, s. 1–59, her: 4f.</ref> Mani oppholdt seg i lengre tid ved hoffet. Han så på seg selv som arvtaker etter og fullender av de allerede bestående religioner kristendom, [[zoroastrisme]], [[buddhisme]] og [[mazdaisme]]), hvis grunnleggere han betraktet som sine forløpere. Han organiserte sitt religionsfellesskap hierarkisk, etter kristent forbilde. 

Shahpur holdt riktignok fast ved sin zoroastriske religion, men han gav Mani tillatelse til å forkynne sin lære over hele landet, og utstedte beskyttelsesbrev for ham.<ref>Sundermann (1987) s. 80f.</ref> Dermed bidro Shapur til manikeismens raske og vidstrakte utbredelse. Hans etterfølger [[Hormizd I]] fortsatte med denne begunstigelsen av Mani. Men Hormizd regjerte bare en kort stund.

Deretter, under kong [[Bahram I]], endret forholdene seg. Etter Shapurs død hadde det zoroastriske presteskapets innflytelse ved hoffet begynt å tilta. Ypperstepresten [[Katir]] begynte å forfølge [[jøder]], buddhister, [[hindu]]er, kristne og de andre som han anså som vranglærere - som manikeerne. Mani ble forfulgt og satt i fengsel, hvor han også ble drept før en måned var omme, år 274.<ref>http://www.iranicaonline.org/articles/bahram-the-name-of-six-sasanian-kings</ref> Manis tilhengere har overlevert at han ble korsfestet, og var seg bevisst analogien til Jesus Kristus i dette. [[Abū Rayḥān al-Bīrūnī|Al-Biruni]], som skriver mange århundrer senere, forteller at kong Bahram beordret henrettelsen av Mani. Så, på kongens ordre, ble huden flådd av ham og fylt med gress, og hengt opp ved Gundishapurs byport. Bahram beordret også mange manikeeres henrettelser.<ref>{{cite book|author=Al-Biruni| title=The Chronology of Ancient Nations}}</ref>

Religionen vant imidlertid innpass og spredde seg til andre steder i [[Asia]].