Redigerer Malcolm III av Skottland (avsnitt)

== Malcolm og Margaret ==
[[Fil:Malcum Camnoir.jpg|thumb|Malcolm og Margaret slik de er avbildet i en heraldisk bok fra 1500-tallet. Merk at våpenskjoldene som begge bærer på klærne, Malcolm bærer Skottlands love, som historisk sett ikke ble benyttet før hans barnebarns sønn [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm Løven]]; Margaret bærer det antatte våpenskjoldet til [[Edvard Bekjenneren]], hennes grandonkel, skjønt våpenskjoldet ble faktisk funnet opp på slutten av senmiddelalderen.]]
Selv om Malcolm hadde gitt tilfluktssted for [[Toste Godwinson]] da [[northumbria]]nerne drev ham ut var ikke Malcolm direkte involvert i den skjebnetunge invasjonen av England som [[Harald Hardråde]] og Toste gjorde i [[1066]], som til tross for innledende suksess endte det med nederlag og død i [[slaget ved Stamford bru]].<ref>[[Adam av Bremen]] skriver at Malcolm kjempet ved Stamford bru, men han er den eneste som hevder dette: Anderson, ''SAEC'', side 87, note 3.</ref> I [[1068]] ga Malcolm asyl til en gruppe [[angelsaksere|angelsaksiske]] flyktninger som rømte fra [[Vilhelm Erobreren]], blant dem [[Agatha, hustru av Edvard den landflyktige|Agatha]], enke etter [[Edvard Bekjenneren]]s nevø [[Edvard den landflyktige]] og hennes barn: [[Edgar Ætheling]] og hans søstre [[Margaret av Skottland|Margaret]] og [[Cristina, datter av Edvard den landflyktige|Cristina]]. De ble forfulgt av [[Cospatric av Northumbria|Cospatric]], [[jarl av Northumbria]]. De landflyktige ble dog skuffet da de hadde håpet på øyeblikkelig støtte fra skottene.<ref>Oram, ''David I'', side 23; Anderson, ''SAEC'', sidene 87–90. Orderic Vitalis uttaler at de engelske (angelsakserne) ba om Malcolm assistanse.</ref>

I [[1069]] dro de landflyktige tilbake til England for å bidra til å spre et opprør i nordlige England. Selv om [[Cospatric av Northumbria|Cospatric]] og Siwards sønn [[Waltheof II av Northumbria|Waltheof II]] underkastet seg ved slutten av året, synes ankomsten av en [[Danmark|dansk]] hær under ledelse av [[Svein Estridsson]] å forsikre at Vilhelms posisjon forble svak. Malcolm besluttet å gå til krig og førte sin hær inn i [[Cumbria]] og krysset fjellkjeden [[Penninene]], herjet [[Teesdale]] og [[Cleveland]] før han igjen vendte nordover,  tungt lastet med plyndret bytte, til [[Wearmouth]]. Der møtte Malcolm Edgar Ætheling og hans familie som ble invitert til reise sammen med ham, noe de takket nei til. Da danskekongen lot seg bli kjøpt av Vilhelm Erobreren og dro tilbake til Danmark, dro også Malcolm tilbake til Skottland. Som represalier sendte Vilhelm Cospatric nordover for å herje Skottland gjennom Cumbria. Til gjengjeld herjet den skotske flåten kysten av Northumbria hvor Cospatrics besittelser var samlet.<ref>Duncan, sidene 44–45; Oram, ''David I'', sidene 23–24.</ref> Senere det samme året, kanskje skipbrudden på sjøvegen til landflyktighet i Europa, kom Edgar og hans familie igjen tilbake til Skottland, denne gangen for å bli. Ved slutten av [[1070]] hadde Malcolm giftet seg med Edgars søster, den framtidige Sankt [[Margaret av Skottland]].<ref>Oram, ''David I'', side 24; Clancy, «St. Margaret», daterer bryllupet til 1072.</ref>

Navngivningen av deres barn representerte et brudd med den skotske tradisjonen om å gi navn til de kongelige med navn som Malcolm, Cináed og Áed. Formålet med å navngi Margarets sønner, Edvard etter hennes far [[Edvard den landflyktige]], Edmund etter hennes bestefar [[Edmund II av England|Edmund Jernside]], Ethelred etter hennes oldefar [[Ethelred II av England|Ethelred den rådville]] og Edgar etter hennes bror eller hennes tippoldefar [[Edgar av England|Edgar den fredsommelige]] var kanskje også et signal til den angelsaksiske befolkningen i det normanniske England hvor Vilhelm Erobrerens maktgrep langt fra var sikkert.<ref>Malcolms sønner med Ingebjørg ble sannsynligvis antatt å være de som etterfulgte sin far på den skotske tronen, Oram, ''David I'', side 26.</ref> Om det var med tanke på [[antikken]]s [[Aleksander den store]] som var grunnen for navnet til den framtidige [[Aleksander I av Skottland]], eller etter pave [[Alexander II (pave)|Alexander II]] er uvisst, tilsvarende om det var den [[Bibelen|bibelske]] [[David av Israel|kong David]] for den framtidige [[David I av Skottland]], men navnene representerte en anerkjennelse som [[Vilhelm I av England|Vilhelm av Normandie]] ikke enkelt kunne fjerne. Om det var gjentagelsen av angelsaksiske kongenavn, en annen Edmund hadde vært forut Edgar, er heller ikke kjent. Margaret ga også Malcolm to døtre, [[Edith av Skottland|Edith]] som senere ble gift med [[Henrik I av England]], og Mary/Maria, som senere ble gift med grev [[Eustace III av Boulogne]].

[[Fil:William2.jpg|thumb|Vilhelm Rufus, «den røde», konge av England (1087-1100).]]
I [[1072]] da [[massakrene i Nord-England]] var fullført og hans posisjon igjen var sikret kom Vilhelm Erobreren igjen nordover med en hær og en flåte. Malcolm møtte Vilhelm ved [[Abernethy]] og i ordene til ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' «ble hans mann» og måtte utlevere sin eldste sønn Duncan som gissel og samtidig arrangere en fredsavtale mellom Vilhelm og Edgar Ætheling.<ref>Oram, sidene 30–31; Anderson, ''SAEC'', side 95.</ref> Å akseptere engelsk overherredømme var ikke noe nytt for Skottland, tidligere konger hadde også gjort det samme, og uten at det resulterte i noe. Det samme var tilfelle for Malcolm; hans enighet med den engelsk (normanniske) kongen ble fulgt med nye hærtokt inn i Northumbria, noe som førte til ytterligere bråk i jarledømmet og endte med biskop [[William Walcher]] ble drept ved [[Gateshead]]. I [[1080]] sendte Vilhelm sin sønn [[Robert Curthose]] nordover med en hær mens hans bror [[Odo av Bayeux|Odo]] straffet northumbrianerne. Malcolm var igjen nødt til å inngå fred, og denne gangen ble den holdt i over et tiår.<ref>Oram, ''David I'', side 33.</ref>

Malcolm møtte lite indre motstand som er nedtegnet, et unntak er dog Lulachs sønn [[Máel Snechtai av Moray|Máel Snechtai]]. I en uvanlig opptegnelse, for ''Den angelsaksiske krønike'' inneholder svært lite om hendelsene i Skottland, forteller krøniken om året [[1078]]:

:''«Malcholom (Malcolm) grep moren til Mælslæhtan (Máel Snechtai)... og alle hans rikdommer og alt hans kveg; og han selv unnslapp med store vanskeligheter.»''<ref>Anderson, ''SAEC'', side 100.</ref>

Uansett hva som framprovoserte denne striden, Máel Snechtai overlevde fram til [[1085]]. Hans død er rapportert av ''[[Ulster-annalene]]'' og beskrevet som «lykkelig», vanligvis et tegn på at den avdøde hadde blitt religiøs eller gått inn i prestestanden.