Redigerer Magnetisk dipol (avsnitt)

===Indre magnetfelt===

Magnetfeltet i sentrum ''r'' = 0 av dipolen kan beregnes ved å ta med ledd fra derivasjonen som

: <math> \boldsymbol{\nabla}\cdot {\mathbf{r}\over r^3} = 4\pi\delta(\mathbf{r}) </math>

Det komplette feltet blir da<ref name="Zangwill">A. Zangwill, ''Modern Electrodynamics'', Cambridge University Press, Cambridge (2013). ISBN 978-0-521-89697-9.</ref>

: <math> \mathbf{B}(\mathbf{r}) = \mathbf{B}(r > 0) + {2\over 3}\mu_0\mathbf{m}\,\delta(\mathbf{r}) </math>

Dette ekstra leddet karakteriserer dipolfeltet fra et magnetisk moment dannet av en mikroskopisk strømsløyfe. Hadde man i stedet tenkt seg dipolmomentet dannet av to motsatte, magnetiske ladninger på samme måte som for en [[dipol|elektrisk dipol]], ville det resulterende magnetfeltet bli

: <math> \mathbf{H}(\mathbf{r}) = {1\over\mu_0}\mathbf{B}(r > 0) -  {1\over 3}\mathbf{m}\,\delta(\mathbf{r}) </math>

Disse to resultatene er forbundet gjennom den vanlige relasjonen {{math|'''B''' {{=}} ''μ''<sub>0</sub>('''H''' + '''M''')}} hvor {{math|'''M''' {{=}} '''m'''''δ''('''r''')}} er [[magnetisering]]en til dipolen.

[[Atomkjerne]]r har [[kvantemekanikk|kvantemekanisk]] [[spinn]] og derfor også et [[magnetisk moment#Elementærpartikler|magnetisk moment]]. Det tilhørende magnetfeltet gir en [[finstruktur|hyperfinsplitting]] av energinivåene til atomet som kan beregnes. Sammenligning med eksperimentelle målinger viser at det er feltet fra et dipolmoment beskrevet som en strømsløyfe, som gir den beste forklaring av denne effekten.<ref>D.J. Griffiths, ''Hyperfine splitting in the ground state of hydrogen'', American Journal of Physics, '''50'''&thinsp;(8), 698 - 703 (1982).</ref>