Redigerer Møre og Romsdal (avsnitt)

=== Geologi og landformer ===
[[File:Kolåstinden fra follestadalen.jpg|thumb|[[Kolåstinden]] i Ørsta er en av toppene i [[Sunnmørsalpene]].]]
Ytterst mot Atlanterhavet er landformene preget av småknudrete berg med vide torvmyrer og en rad lave øyer, den såkalte [[strandflaten]]. Øyene [[Smøla]], [[Gossa]] og [[Vigra]] hører til denne bremmen. Etter den postglasiale [[landheving]]en har store sandhjeller eller sandflater kommet mange meter eller titalls meter over havflaten, og gir opphav til flyvesand som på Sandblåst i [[Farstad]]. Under [[istiden]] strakk trolig innlandsisen seg et stykke ut på [[kontinentalsokkelen]], og bare de høyeste tindene inne i landet stakk opp som [[nunatak]]er. Samtidig kan deler av kysten i ha vært helt isfri slik funn av [[lapprose]]n (Norges eneste ville [[rhododendron]]) i Tafjord og [[Lesja]] tyder på. Lapprose finnes ellers bare på Grønland og i Nord-Amerika.<ref>Larsen (1977) s. 96-100</ref>

Under den store israndavsetningen for vel {{formatnum:10000}} år siden, da [[raet|raene]] ved [[Oslofjorden]] ble avsatt, nådde isbreen i Møre og Romsdal trolig bare de indre fjordstrøkene der det finnes store morener og sandrygger. Den marine grensen er omkring 50 meter ved kysten og 150 meter på indre strøk. På indre Nordmøre er det [[leire]] opp til 100 meter over havnivå, mens ut ved kysten når leiren opp til bare et par meter. På [[Gjermundnes]] mer enn 50 meter over havet er det funnet et stort antall steiner av [[flint]] og [[hornfels]] som ikke finnes i den lokale berggrunnen og har trolig vært fraktet med isfjell som har fulgt [[havstrøm]]mer nordover fra [[Oslofeltet]] og fra Danmark. Også langs kysten finnes flint og andre steiner fra Oslofeltet. Store elvesletter, dannet før landhevingen, er synlige i dag som grus- og sandterrasser i dalene og langs fjordene. Særlig store og synlige terrasser finnes der [[Romsdalen]] og [[Isterdalen]] munner ut i fjorden ved Åndalsnes. Sandflatene i [[Grødalen]] ble trolig dannet i en bredemmet innsjø. Da breen i Sunndalen minket brøt innsjøen gjennom og grov ut dype gjel ved Jenstad.<ref>Larsen (1977) s. 96-100</ref>

På Sunnmøre og i Romsdal har botnbreer gravd seg inn i fjellsidene og dannet et stort antall egger og spisse tinder. De lange fjordene skjærer dypt inn i landet. Geirangerfjordens ende ved Geiranger er bare 6 km fra vannskillet til Østlandet og [[Glommavassdraget]]. Alle kommunene i fylket har kontakt med havet. Generelt er det lite høytliggende vidder. Det er noe mindre nedbør enn områdene lenger sør på Vestlandet. Ålesund, Molde og Kristiansund har 1200-1400 millimeter årlig nedbør i gjennomsnitt, mens indre strøk som Sunndal og Tafjord har 700-800 millimeter. Ålesund har 7°C i årlig middeltemperatur.<ref name="geografisk" />

[[File:778. Söndmör, Parti af Gejrangerfjord (6934492505).jpg|thumb|[[Geirangerfjorden]] med foss fra en [[hengende dal]]. {{byline|[[Axel Lindahl]]}}]]
De store fjordene og dalene som dominerer landskapet ble trolig gravd ut av elver og breer i svakhetssoner i berggrunnen. Fjorder med retning vest/sydvest-øst/nordøst går på langs av skifrighet og bånd i bergartene. På indre strøk går noen landformer rett nord-sør blant annet [[Sunnylvsfjorden]], [[Eikesdalsvatnet]] og Litledalen. De mest tydelige landformene er spor av isbreenes arbeid i nyere geologisk tid, for eksempel de bratte fjellsidene, [[U-dal|u-formede daler]], [[botn]]er og [[hengedal|hengende daler]]. De høye fossene på indre strøk kommer nesten alltid fra hengende daler eller botner. Noen hundre små isbreer i botner gnager fortsatt på berggrunnen. Disse botnbreene finnes på indre strøk og særlig i nord- og østvendte hellinger og holdes ved like av snøfall og vindtransportert snø. De eksisterende breene ble dannet noen hundre år før vår tidsregning og har variert med klimaet, særlig i en periode rundt 1750 rykket de frem og gjorde stor skade på gårder og dyrket mark.<ref>Larsen (1977) s. 100-102</ref> [[Myr]]ene er blant de yngste geologiske fenomen i Møre og Romsdal, og særlig på strandflaten er det store og dype myrer. Myrene langs havet kan være flere meter dype og inneholder rester av trestubber som viser at strandflaten en gang har vært dekket av stor skog. Disse myrene langs havet kan ha et rikt fugleliv. Noen områder langs kysten fikk innlagt elektrisk strøm etter andre verdenskrig og torv ble lenge brukt til brensel. De store myrene er bare delvis oppdyrket.<ref>Larsen (1977) s. 102-103</ref>
[[File:Hustad - no-nb digifoto 20160210 00188 NB MIT FNR 12047 (cropped).jpg|thumb|Uttak av brenntorv fra torvmyrene på [[Hustad]].]]
[[Kjell Steinsvik (redaktør)|Kjell Steinsvik]] og hans «Ytre Romsdalshalvøyas Jorddyrkings- og Jernbanekomite» arbeidet omkring 1950 for å dyrke opp de store myrene ute ved havet. De mente at {{formatnum:200000}} [[dekar]] myr i Hustad-området (i [[Fræna]]) kunne dreneres til åkerjord (fylket er i alt omkring {{formatnum:500000}} dekar jordbruksareal hvorav omkring 5 % er åker<ref name="SSB2012" />). Kalkforekomsten i området skulle brukes til å gjøre den sure myrjorda grøderik. Dette var bakgrunnen for [[Hustadmarmor]] der Hustad Bruk ble stiftet i 1948 med datterselskapene Hustadjord AS og Hustad Kalk og Marmor AS.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Abrahamsen, Olav Arild | utgivelsesår = 1994 | tittel = 1940-1964: krig - gjenoppbygging- vekst | isbn = 8299234425 | utgivelsessted = [Molde] | forlag = Molde kommune | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012010524015 | side = }} </ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = - bygger i berge: en beretning om norsk bergverksdrift | isbn = 8251915937 | utgivelsessted = [Trondheim] | forlag = Tapir | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016092848136 | side = }} </ref>

En av de største naturkatastrofene i landet skjedde i 1934 da et fjellparti raste ut i [[Tafjorden]] og flodbølgen tok livet av 40 personer.<ref>Larsen (1977) s. 16</ref> [[Tjelle-skredet]] skapte i 1756 en flodbølge i Langfjorden og 32 personer omkom. Et ustabilt fjellparti ved [[Åkerneset]] ventes å rase ut i [[Sunnylvsfjorden]] og skape en flodbølge. Myndighetene har der utviklet et system for overvåkning og varsling. Ved [[Mannen (fjell i Romsdal)]] overvåkes også et fjellparti som ventes å falle ned i dalbunnen.

====Berggrunn====
Fjellgrunnen i fylket er dominert av hard gneisbergarter, med til dels næringsfattig sammensetning. Strukturen i berggrunnen skaper de mange sørvest/nordøstgående landskapsformene. I Eide og Fræna finnes den kalkrike bergarten [[marmor]]. Denne marmoren består et enkelt mineral, [[kalkspat]].<ref>Larsen (1977) s. 74</ref> Ved Larsnes, på Hustad og i Eide brytes marmor som brukes til jordbrukskalk, som tilslag ved produksjon av tremasse og papir, og som dekorativ stein ved husbygging. [[Giske kirke]] og Borgund [[kirke]] ble oppført med marmor fra området.<ref>Larsen (1977) s. 80</ref>
[[File:Romsdal, Isterdalen - no-nb digifoto 20150219 00174 NB MIT FNR 16466 (cropped).jpg|thumb|Elven [[Rauma (elv)|Rauma]] har gravd seg ned i de 50 meter høye sandterrassene ved [[Åndalsnes]] der [[Romsdalen]] og [[Isterdalen]] møtes i bred munning.]]
På Sunnmøre er det forekomster av [[eklogitt]] og [[olivin]]. [[Peridot]], en variant av olivin, er den mest verdifulle edelstein i Norge. Olivinstein er et verdifullt materiale og den knuses til sand til bruk i stålstøperier og til varmemagasinering. Stein utvinnes i [[Åheim]] og i [[Norddal]], den eksporteres og utgjør størstedelen av den olivinproduksjonen i Europa. Synlig olivinstein omdannes til [[serpentinitt]] som har en rød-brun farge og er ofte opphav til stedsnavn med «raud» eller «rød». I [[Bjørkedal]] finnes [[asbest]] sammen med olivinstein og i Åheim var det en periode kommersiell drift av asbestgruver. Kleberstein finnes ofte i tilknytning til de mest omdannede olivinforekomstene. Kleber har vært brukt blant annet til gryter og mange forekomster har vært utnyttet fra forhistorisk tid. [[Eklogitt]] finnes blant annet ved [[Ulsteinvik]]. I tilknytning til olivin finnes også bergarten [[anorthositt]] (som er nesten ren kalknatron-feltspat), blant annet ved Åheim.<ref>Larsen (1977) s. 84</ref> Det har vært drevet utvinning av jerntitan i liten skala flere steder, blant på Fiskå, på Rødsand og i Tafjord. [[Rødsand Gruber]] har vært i drift fra før 1900 og malmen er relativt fattig på jern, men med stort innslag av [[vanadium]] som er nyttig i visse legeringer. På [[Sjøholt]] ble det i 1873 brutt 1500 tonn jernmalm, og på [[Solnør]] antas det å være en reserve på 6 millioner tonn malm. På Averøya og Smøla ble [[kobber]] forsøkt utvunnet på 1700-tallet.<ref>Larsen (1977) s. 88-90</ref> Holmene i Moldefjorden består i stor grad av en skiferaktig bergart som ellers finnes i mest i Trondheimsfeltet og forekomsten ved Molde antas å henge sammen med Trondheimsfeltet gjennom folding.<ref>Larsen (1977) s. 86</ref> Surnadal er dominert av næringsrik grønnstein og glimmerskifer.<ref name="skogenimøre"/>