Redigerer Mönnichhoven-marsjen (avsnitt)

==Etterspillet==
Marsjen gjennom Stjørdalen ble delvis glemt i ettertiden, bare trukket fram som et eksempel på forfallet i det norske forsvaret i begynnelsen av 1600-tallet.

Men ekspedisjonen under ledelse av van Mönnichhoven hadde støtt på motstand som var lett, noe som mer var et resultat av at trønderne ble overrasket heller enn at leietroppene var overlegne. Beredskapen hos det lokale forsvaret i [[Trøndelag]] var riktignok meget god – å samle en bondehær over store avstander fungerte så raskt at det bare tok få timer på en eneste dag. Og Trondheim var dessuten forsvart med sterk nok styrke til å avverge selv et overrumplingsangrep fra sjøsiden; men nettopp det at smalingen gikk så fort medførte at bondesoldatene ikke var godt nok organisert, at de var dårlig utstyrt og at de ikke hadde hverken proviant eller utstyr for lengre operasjoner. Trønderne var ikke rustet til å ta opp kampen eller følge etter leiesoldatene som en organisert styrke. Forsvaret av Trøndelag var hverken feilslått eller for dårlig, derimot var sjøforsvaret i dårlig skikk på grunn av ledelsen i den dansk-norske orlogsflåten.

Jørgen Daa hadde ikke vært i stand til å ta hverken handelsskip eller [[kaperbåt|kapere]] på Nordsjøen. Under hele [[Kalmarkrigen]] hadde orlogsflåten ikke tildelt nok skip til å beskytte norskekysten eller skipsleia over Nordsjøen. Christian IV hadde i begynnelsen flere skip som inspiserte alle skip langs norskekysten og Jylland, men det kom sterke protester fra Nederland. I mai 1612 var kongen nødt til å tilbakekalle alle orlogsfartøyer og kaperbåter fra Nordsjøen. Dersom Mönnichhoven seilte under nederlandsk flagg kan det ha vært grunnen til at han kom seg videre nordover.