Redigerer Mário Soares (avsnitt)

=== Sosialistpartiets leder ===
I april 1964 grunnla Francisco Ramos da Costa, [[Manuel Alfredo Tito de Morais|Manuel Tito de Morais]] og Mário Soares [[Acção Socialista Portuguesa]] (ASP) i [[Genève]]. Ideologisk sto den for en blanding av [[sosialdemokrati]]ske og [[Liberalisme|liberale]] tanker.<ref>{{Kilde www|url=http://www.politipedia.pt/accao-socialista-portuguesa-1964/|tittel=Acção Socialista Portuguesa (1964)|besøksdato=2017-01-08|forfattere=|dato=|verk=Politipedia|forlag=|sitat=|arkiv-dato=2017-07-18|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170718152003/http://www.politipedia.pt/accao-socialista-portuguesa-1964/|url-status=yes}}</ref> Soares fikk ansvar for internasjonale forbindelser.  
	 
Etter flere fengselsopphold var Soares fortsatt ubøyelig. Sammen med kona Maria Barroso og barna Isabel og [[João Barroso Soares|João]] deporterte regimet ham i mars 1968 med skip til [[São Tomé og Príncipe]]. Der ble han til november. [[António de Oliveira Salazar|Salazar]] hadde fått slag og var sommeren 1968 blitt avløst av [[Marcelo Caetano]], og han tillot Soares å returnere til Lisboa.
	 
Ved valget i 1969 var Soares listetopp for valgalliansen [[Comissão Eleitoral de Unidade Democrática]] (CEUD).<ref name=":0" /> Etter at han ble kjent med at det hemmelige politiet forberedte en ny sak mot ham, reiste han i april 1970 i eksil og slo seg ned i [[Paris]].<ref name=":0" /> I 1973 ble ASP til [[Partido Socialista]] (PS) ved en kongress i Vest-Tyskland.<ref>{{Kilde www|url=http://www1.ci.uc.pt/cd25a/wikka.php?wakka=ps2|tittel=PS - Biografia Alongada|besøksdato=2017-01-08|forfattere=|dato=|verk=|forlag=Centro de Documentação 25 de Abril, Universidade de Coimbra|sitat=}}</ref> Soares ble partileder.<ref name=":0" />

Etter [[nellikrevolusjonen]] vendte Soares tilbake til Portugal. Han ble utenriksminister i de midlertidige regjeringene fra mai 1974 til mars 1975. Han ble dermed involvert i forhandlingene om uavhengighet for Portugals kolonier i Afrika:<ref name=":2" /> [[Angola]], [[Guinea-Bissau]], [[Kapp Verde]], [[Mosambik]] og [[São Tomé og Príncipe]]. Soares gikk ut av regjeringen og protesterte mot kommunistenes innflytelse, blant annet i den sosialistiske pressen.<ref name="Birmingham, 2003, s. 191-192">Birmingham, 2003, s. 191-192.</ref>

Som partileder dominerte Soares sosialistpartiet.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 288" /> Gjennom kontaktene han hadde til andre partier i [[Sosialistinternasjonalen|Den sosialistiske internasjonale]] fikk partiet økonomisk støtte.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 285">Heidar og Berntzen, 1993, s. 285.</ref> Soares utviklet gode forbindelser til sosialdemokrater i Vest-Europa, inkludert Sverige, Storbritannia og Vest-Tyskland. Gjennom dette sikret sosialistpartiet seg støtte til å bygge partiapparat og drive politisk mobilisering. Særlig viktig var forholdet til [[Willy Brandt]] og det tyske [[SPD]] og den økonomiske støtten som ble gitt gjennom dem.<ref>Evans, 2012, s. 79.</ref>