Redigerer Lynghei (avsnitt)

==Et menneskeskapt landskap==
[[Fil:Swailing.jpg|thumb| Lyngbrenning i Cornwall, England]]
Lyngheilandskapet er et menneskeskapt landskap, et kulturlandskap; skogen ble brent ned for å skaffe beitemark, og deretter var husdyr som beitet i [[utmark]]a året rundt den avgjørende faktor kombinert med jevnlige lyngbranner. 

Bøndene i lyngheiområdene hadde sine egne forklaringer på avskogingen. De var klar over at lyngheiområdene tidligere var dekket av skog fordi de stadig støtte på store røtter i myrene. Dette skjedde når de tok torv til brenne. Røttene fortalte også om skogbranner.<ref>K.R. Gjertsen: Arbeidsliv og produksjon i ei kystbygd i Nordhordland. Oslo/Bergen 1975</ref> Forfattere som skrev om det skogløse kystlandskapet forklarte helst mangelen på skog med det værharde blåsende klimaet ved kysten. Skogen som forsvant ble forklart med klimaforverring på et tidspunkt.<ref>P.E.Kaland: Lyngheilandskapet som økosystem gjennom 2000 år. Problemstilling og arbeidsplan for Lindåsprosjektet. Bergen 1973.</ref>

[[Pollenanalyse]] kombinert med C14-dateringer viser at lyngheiene i hovedsak ble skapt for om lag 2000 år siden. Lindåsprosjektets undersøkelser i Nordhordland viste at avskogingen var nøye knyttet opp mot utviklingen av gårdsbosetning i området. Det ble tatt prøver på en rekke lokaliteter over hele Nordhordland.(Kaland 1974, 1979, 1986; Kvamme 1982). Avskogingen startet 3000 år f.kr. Men det var i jernalderen, for 2000 år siden, at den store ekspansjonen av kystlyngheiene skjedde i dette området. Det ble, ved siden av pollenanalysen, utført systematiske registreringer av trekullstøv i torvlagene slik at omfanget av lyngbrenning påvises. 

I Rogaland og på Lista er det gjort liknende undersøkelser. Her startet avskogingen allerede omkring 4000 f.Kr. og på store deler av Jæren var kystlyngheiene etablert allerede i Yngre Bronsealder (900-700 f. Kr.). <ref>  A. Simonsen: The defore�station patterns and the establishment of the coastal heathland of south-western Norway. AmS-Skrifter 15, 1-53. 2000 </ref>

I Midt-Norge og Nord-Norge er det ikke gjort like mange undersøkelser. Men på Dønna kan etableringen av kystlyngheiene dateres til 1500 år f.Kr. på Vikna 1800 år f.Kr., og på Austvågøy 1000 år f.Kr. (Kaland og Kvamme 2013 s. 13)

===Beiting av sau, geit og ku===
Den gamle norske sauerasen, [[utgangarsau]]en, var egnet til denne driftsformen. Den eldste driftsformen er beskrevet fra enkelte øyer i Sunnhordland fram til tidlig på 1900-tallet. Denne driftsformen gikk ut på at sauene beitet ute året rundt. Nye saueraser ble innført på 1800-tallet, og selv om disse dyrene om vinteren bare ble sluppet ut på dagtid var stadig beitepresset mot lyngmarka stort nok til at landskapet ble holdt vedlike. [[Geit]]ehold var det også litt av tidligere, og geitene holdt også eineren nede. Også [[storfe]], [[ku]]er, beitet i lyngmarka om sommeren. Men kuene holdt seg i større grad nær melkeplassen, og bidro med beiting og gjødsling til at en del av lyngmarka hadde stort innslag av grasmark. Helårsbeiting er avhengig av at husdyra ikke må grave seg gjennom tykke snølag for å komme ned til beitemarka. På denne måten er snøen med på å avgrense lyngheilandskapet mot fjordområdene innenfor. Beiting er avgjørende for vedlikehold av lyngheilandskapet. Uten betydelig beiting eller jevnlig lyngbrenning, eller en tilpasset kombinasjon av beite og brenning, vil lyngheiene over tid forvandles til et landskap dekket av skog. Det er en utvikling som startet i 1960-årene og har utviklet seg stadig raskere.

===Lyngslått===
Lyng ble også i stor grad brukt som vinterfor for dyr som sto på bås. En slo da smålyng med [[ljå|stuttljå]] og bar gjerne lyngen hjem i [[kipe]] på ryggen. Dette var vanligvis kvinnearbeid. Lyngen er grønn, også vinterstid, og i et kystlandskap der snøen sjelden ble liggende lenge var lyngslått et arbeid som kunne foregå vinter og særlig i vårknipa.

===Lyngbrenning===
Lyngmark som ikke ble beitet i tilstrekkelig grad eller slått med ljå ofte nok vokste seg etter noen år så stor at den ikke lenger var brukbar som beitemark. Slike områder skulle brennes ned med jevne mellomrom. Etter lyngbrannen ble det grasmark og godt beite i mange år framover. Etter at [[geit]]eholdet begynte å gå ned, ser vi at eineren truer med å ta overhånd. [[Sau]]en spiser mye, men skyr einerspirer. Både lyng og [[einer]] ble i gamle dager holdt i sjakk ved at man satte fyr på større områder. Lyngbrenningen skulle foregå om våren, før de nye gresspirene var kommet opp av jorden, og under forhold slik at ikke jorda tok fyr.