Redigerer Luring (avsnitt)

=== ''Loke'' ===
[[Fil:Loke by C. E. Doepler.jpg|thumb|Loke ved C. E. Doepler, 1882]]
Luringfiguren er en av de mest komplekse figurer å få forståelse for, og de færreste forskere har greid det. [[Folke Ström]] har beskrevet Lokeskikkelsen som «bisarr, burlesk, infam og lumsk», skjønt ikke bare negativ, men også «intelligent, leken, full av spillopper».<ref>Sitert etter Steinsland, Gro: ''Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn''. Oslo 2005. Side 229. Se også Ström , Folke: ''Loki, ein mythologisches Problem''. Göteborg 1956</ref> Han er [[narr]]en, luringen, mellommannen, formidleren, klovnen og til sist forræderen og svikeren.

Loke, [[norrønt]] ''Loki'', står i en særlig stilling i den norrøne gudeverden. Han er født av jotunslekt, men bakgrunnen er innfløkt og uklar. Jotnen Fårbaute er hans far og moren synes å være Lauvøy eller Nål, og han er innlemmet i gudenes verden gjennom fosterbroderskap med Odin. Hans betydning er stor: ofte er det ham som setter begivenhetene i gang og har ofte en hovedrolle i de mange fortellingen.

[[Snorre Sturlason]] beskriver Loke som følgende:

:''«Til æsene regnes også han som en del kaller æsenes baktaler. Alt sviks opphavsmann og alle guders skam. Han heter Loke eller Lopt (...). Loke er pen og vakker av utseende, men ond av sinnelag, og svært ustadig i sitt vesen. Han er foran andre i den klokskap som kalles sluhet og bruker list til alle ting. Han volder stadig æsene de verste ulykker, men redder dem igjen med sine listige innfall.»''<ref>''Gylfaginning'' i [[Snorre-Edda]].</ref>

[[Fil:Loke stiehlt Freyas halsband by F. W. Heine.jpg|thumb|Loke stjeler Frøyas halsbånd, ved F. W. Heine]]
[[Fil:Sif from Swedish Edda translation.jpg|left|thumb|Siv, Tors hustru, med sitt lange, blonde hår, som Loke skar av og stjal, og senere måtte erstatte med hår av rent gull. Svensk tegning fra 1893.]]
Det synes ikke som om han noen gang ble dyrket som en guddom, ingen [[kult]] er blitt avdekket rundt hans navn eller stedsnavn knyttet til hans figur. Navnet er ikke overbevisende blitt tydet [[etymologi]]sk tolket. Eldre granskning tok ham for å være en nordisk versjon av den [[Kristendom|kristne]] [[djevel]]en, ifølge [[Anne Holtsmark]], og det er en viss navnlikhet mellom Loke og [[Lucifer]] som ga grunnlag for denne teorien.<ref>Holtsmark, Anne: ''Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida''. 2. utg. Oslo 1990. ISBN 82-521-3344-4. Side 146.</ref> Også Snorre så andre likheter, ifølge Holtsmark, og han benyttet, som kristen forfatter, samme ord som i kristne legender i omtalen av djevelen. «Likevel er det ikkje på noko punkt mogeleg å seie at ein Loke-myte er lage direkte etter ein kristen legende».<ref>. Holtsmark, 1990: 146.</ref>

I mange fortellinger er Loke mer slu enn han selv har godt av. I myten om [[Idunn]] og jotnen [[Tjatse]] er han en ren komisk figur. I ørneham forsøker han å slå jotnen, men blir hengende igjen etter en stang og slept over stokk og stein inntil han ber om nåde. I en annen fortelling narrer han [[Tor]] avgårde uten sine jernhansker, hammer eller styrkebelte ettersom Loke hadde blitt tatt til fange og satt i bur i tre måneder og kun løslatt for å lure Tor avgårde på en farlig ferd. I myten om Sleipners opprinnelse blir Loke en [[Bifili|biseksuell]], både mann og kvinne. Han blir også stundom straffet for sin list som når han skar håret av [[Siv (mytologi)|Siv]], Tors hustru, og fikk leppene sydd igjen. Det er først og fremst myten om [[Balders død]] som har etablert Loke som ondskapsfull. Med beregnende ondskap sørger Loke for at [[Balder]] dør ved at hans blinde og uskyldige bror [[Hod]] skyter en pil på av ham av det eneste materiale som Balder ikke var beskyttet mot. Lokes straff for denne udåden er også tilsvarende: han blir slept til en hule og bundet til tre store steiner med tarmene av sin egen sønn. En eiterorm festes over hodet hans og når giften drypper i hodet hans vrir han seg i smerter (og således skapes [[jordskjelv]]).<ref>Steinsland, 2005. Side 233</ref>