Redigerer Lotte Reiniger (avsnitt)

=== 1916–1922: Teaterskole og tidlige animasjonsforsøk ===
I påsken 1916 hørte hun Paul Wegener holde forelesningen «Neue Kinoziele» (norsk: nye kinomål), om animasjonsfilmens fantastiske muligheter. Forelesningen gjorde sterkt inntrykk på henne. Hun har senere skrevet at dette foredraget avgjorde hennes fremtid.<ref>Reiniger sitert i Happ (2004), s. 10</ref> Hun ville lære mer av denne mannen. Hun overtalte foreldrene sine til å la henne gå på teaterskolen som var tilknyttet [[Deutsches Theater Berlin|Das deutsche Theater i Berlin]], teatret der [[Max Reinhardt]] var sjef, og der Wegener var ansatt. Hun var elev ved teaterskolen i 1916–1917. Mens hun var der, fikk hun også prøve seg som statist. I pausene klippet hun silhuettportretter av de ulike skuespillerne. Silhuettene vakte oppsikt og beundring, og ble utgitt i en egen bok, ''Schauspieler Silhouetten'' i 1916 eller 1917.<ref group="note">Denne boken, eller heftet, er omtalt i flere kilder, men ingen bibliografiske opplysninger er oppgitt, og det har ikke vært mulig ved artikkelens opprettelse å finne sikre data om denne utgivelsen</ref> Wegener ble også oppmerksom på henne. Han lot henne være statist i noen av filmene sine, og etter kort tid fikk hun klippe silhuetter til [[Stumfilm#Tekstplakater|tekstplakatene]] i Wegeners spillefilm ''Rübezahls Hochzeit'', som han regisserte sammen med Rochus Gliese.<ref name=":6">Lotte Reiniger sitert i Bendazzi (1994), s. 31</ref> Reiniger samarbeidet med Gliese om flere filmer gjennom sin karriere, [[realfilm]]er med silhuettsekvenser og spesialeffekter. (Se artikkelen [[Lotte Reinigers filmografi]]).

I 1918 fikk hun klippe animasjonsfigurer til Wegeners spillefilm ''Der Rattenfänger von Hameln'' (norsk: ''Rottefangeren fra Hameln''), og i 1919 hjalp han henne å få innpass ved Institut für Kulturforschung (norsk: Institutt for kulturforskning), et eksperimentelt animasjons- og kortfilmstudio ledet av filmskaperen Hans Cürlis. Reiniger fortalte senere at Wegener hadde sagt: «For himmelens skyld, hjelp meg å bli kvitt denne gale silhuett-jenta. Hun lager svært gode silhuetter som roper etter animasjon! Kan dere ikke la henne lage en film med disse silhuettene, på samme måte som man lager tegnefilmer.»<ref>Original tysk tekst ikke tilgjengelig ved artikkelens publisering. Reiniger sitert i Bendazzi (1999), s. 31</ref>[[Fil:Lotte Reiniger 1922.jpg|miniatyr|Lotte Reiniger ved animasjonsbordet i 1922 {{byline|N.N./Agentur Primrose Film Productions}}]]
Ved Institut für Kulturforschung møtte hun avantgarde-kunstnere, som [[Berthold Bartosch]] og kunsthistorikeren Carl Koch, som hun giftet seg med i 1921, og som ble hennes viktigste kreative medarbeider.<ref name=":3">Schönfeld (2006), s. 174</ref> Den første tiden arbeidet hun sammen med Bartosch på noen undervisningsfilmer om geografi, for å lære animasjonsteknikken. Senere fikk hun ansvaret for flere filmer selv.<ref>Bendazzi (2015), s. 60</ref> På denne tiden var animasjonsfilm helt nytt, men interesserte filmskapere begynte å se på teknikken både i Europa, Japan og USA.<ref>Grace (2017), location 257 i Kindle-versjonen</ref>

Reiniger var i hovedsak selvlært som animasjonskunstner. Hun hadde heller ingen formell kunstutdannelse. Hun hadde tatt noen kveldstimer ved en privat kunstskole, men følte ikke hun lærte det hun hadde bruk for i silhuettkunst og animasjonsfilmer der.<ref name=":9" /> Hun mente det viktigste var å utvikle en slags «profilfantasi». Figurenes anatomi måtte transformeres til å sees og beveges i profil.

I motsetning til Reiniger, mente hennes amerikanske kollega Walt Disney at kunstutdannelse var viktig, og alle hans animasjonskunstnere fikk kunstundervisning, organisert av filmstudioet. Disney mente den beste måten de kunne forbedre sitt håndverk på, var ved å kopiere og overføre kunstverk til tegninger og tegnefilm.<ref>Grace (2017), loc. 487 (Kindle-versjon)</ref>

Reinigers første selvstendige film ved instituttet var ''Das Ornament des verliebten Herzens'' (''Det forelskede hjertets ornament'') i 1919. Dette var en kortfilm om to kjærester og et [[Ornament (arkitektur)|ornament]] som reflekterte deres følelser. Slike korte animasjonsfilmer ble vist før hovedfilmen under kinoforestillinger. Filmen, som bare var fem minutter lang, fikk svært god mottagelse.<ref name="BFI">{{cite web|url=http://www.bfi.org.uk/features/wild/learn/animators/reiniger.html|title=The life of Lotte Reiniger|publisher=[[British Film Institute|BFI]]|archiveurl=https://web.archive.org/web/20010303135533/http://www.bfi.org.uk/features/wild/learn/animators/reiniger.html|series=Drawn to be Wild|archivedate=2001-03-03|url-status=dead|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2001-03-03|arkivurl=https://web.archive.org/web/20010303135533/http://www.bfi.org.uk/features/wild/learn/animators/reiniger.html|arkivdato=2001-03-03|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.bfi.org.uk/features/wild/learn/animators/reiniger.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2018-02-26 |arkiv-dato=2001-03-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20010303135533/http://www.bfi.org.uk/features/wild/learn/animators/reiniger.html |url-status=yes }} An extract from {{cite book|editor-first=Jayne|editor-last=Pilling|title=Women and Animation: a Compendium|url=https://archive.org/details/womenanimationco0000unse|publisher=BFI|year=1992|isbn=0-85170-377-1}}</ref> Suksessen gjorde at Reiniger fikk mange nye forbindelser og muligheter innenfor animasjonsindustrien.<ref name=":0">{{Cite journal|last=|first=|year=|title=Stranger Magic|url=|journal=[[Sight & Sound]]|volume=|pages=|via=JSTOR}} (årstall, utgave ukjent)</ref>

Hun klippet og regisserte seks kortfilmer i løpet av de neste fire årene. Ektemannen produserte og fotograferte alle, og instituttet sto som produksjonsselskap.

Selv om Reiniger fikk god kritikk for filmene sine, brakte de lite inntekter, og i 1922 måtte instituttet slutte å produsere animasjonsfilmer.

==== Reklamefilmer ====
I tillegg til kortfilmene samarbeidet hun og ektemannen om noen få reklamefilmer, som var bedre betalt, blant annet ''Das Geheimnis der Marquisine'' (norsk: Markisens hemmelighet), en to minutter lang film. Filmen viser hvordan en ung adelskvinne ([[Marki|markise]]) oppnår vakker hud med Nivea hudkrem og såpe. Silhuettene i filmen er hvite mot svart bakgrunn.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Das Geheimnis der Marquise (1921/1922)|url=https://www.youtube.com/watch?v=ZG-z-bTRgto|dato=2016-07-06|etternavn=womenfilmpioneersproject|besøksdato=2018-04-07}}</ref>

Reklamefilmene ble produsert av [[Julius Pinschewer|Julius Pinschewers]] selskap Werbefilm GmbH. Pinschewer var selv en av Tysklands første animasjonskunstnere, og det var mye på grunn av ham at animasjonsfilmer fikk oppmerksomhet i [[Tysklands historie (1918–1933)|Weimar-årene]].<ref>Grace (2017), Location 450 i Kindle-versjonen </ref>