Redigerer Lordene av Galloway (avsnitt)

== Slekten til Fergus ==
[[Fil:RomanDeFergus.PNG|thumb|Fergus av Galloway, utsnitt fra et illuminert manuskript.]]
[[Fil:Cliffs by Cruggleton Woods (Geograph-2993842-by-Andy-Farrington).jpg|thumb|Kystfestningen ved Cruggleton, nå i ruiner. Den kan ha vært maktsenteret til Fergus.]]
[[Fergus av Galloway]] slo seg opp som konge av Galloway en gang mellom 1110 og 1120. Hans bakgrunn er noe uklar,<ref> Oram, RD (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/49360 «Fergus, Lord of Galloway (d. 1161)»], ''Oxford Dictionary of National Biography''. Oxford University Press. doi:[https://doi.org/10.1093%2Fref%3Aodnb%2F49360 10.1093/ref:odnb/49360] <small> ''betalingsmur''</small></ref> men sannsynligvis var han av [[Norrøn-gælere|norrøn-gælisk]] opphav, og er første gang dokumentert da han opptrådte som vitne på et charter til kong [[David I av Skottland]] i 1136. Det er sterke hentydninger til at han ble gift med en av døtrene som Henrik I av England hadde utenfor ekteskap, men hun er ikke sikkert dokumentert i kildene.<ref> Thompson, K (2003): «Affairs of State: The Illegitimate Children of Henry I» i: ''Journal of Medieval History''. '''29''' (2), s. 129–151. doi:[https://doi.org/10.1016%2FS0304-4181(03)00015-0 10.1016/S0304-4181(03)00015-0]. eISSN [https://www.worldcat.org/issn/1873-1279 1873-1279]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0304-4181 0304-4181], s. 150</ref><ref> Oram, R.D. (2000): ''The Lordship of Galloway''. Edinburgh: John Donald. ISBN 0-85976-541-5, s. 60 </ref> Begge forbindelsene antyder Fergus’ politiske betydning i regionen mellom kongerikene Skottland og England. Da Fergus døde i 1161 ble Galloway overlatt til hans to sønner, [[Uhtred av Galloway|Uchtred]] og [[Gilla Brigte av Galloway|Gille Brigte]] (Gilbert). I 1174 døde Uchtred etter å ha blitt brutalt blindet og kastrert av Gille Brigte og hans sønn Máel Coluim (Malcolm) slik at Gille Brigte kunne ta kontrollen over hele Galloway alene. Da han døde noen få år senere var det Uchtreds sønn [[Lochlann av Galloway|Lochlann]] (Roland) som klarte å ta kontrollen over Galloway mens under press fra den engelske kongen fikk Gilla Brigtes overlevende sønn [[Donnchadh, jarl av Carrick|Donnchadh]] utskilt et område nord for Galloway hvor han ble gjort til [[mormaer]]/[[jarl av Carrick]]. Det finnes ingen nedtegnelser av noen hoffbestemmelse, men [[Gesta Annalia]] («Årlige hendelser»), en viktig krønike om Skottlands historie, forteller at Donnchadh ble gitt Carrick på betingelsen at han hold freden med Lochlann og vektlegger betydningen til kong [[Vilhelm I av Skottland]] (i motsetningen til Henrik I av England) som bilegger av konflikten.<ref> Corner, David J.; Scott, A.B.; Scott, William W.; Watt, D.E.R., red. (1994): ''Scotichronicon by Walter Bower, in Latin and English, Scotichronicon by Walter Bower: New Edition in Latin and English with Notes and Indexes'' (hovedredaktør D.E.R. Watt), Aberdeen: Aberdeen University Press, ISBN 1-873644-35-3, s. 366–369</ref>

Lochlann giftet seg med Helen, datter av Richard de Moreville, konstabel av Skottland, og arvet sin svigerfars tittel. Hans sønn [[Alan av Galloway]] var den mektigste av alle lordene av Galloway. Han arvet tittelen som konstabel av Skottland av sin far, holdt også land i både Irland og England foruten betydelig politisk innflytelse i Skottland. Hans involvering i de bitre ættestridighetene i [[kongedømmet Mann og Øyene]] (de ytre øyene i dagens Skottland, inkludert Hebridene), som formelt sto under autoriteten av kongen i Norge, ved å gi sin støtte til en frende mot en annen, provoserte fram en mektig militær reaksjon av [[Håkon Håkonsson]], konge av Norge i 1217–1263. Det førte til en alvorlig krise for den skotske kronen. 

Ved Alans død i 1234 ble hans besittelser delt mellom hans tre døtre og deres ektemenn. I Galloway ble det forsøkt å etablere Thomas (Tomás mac Ailein), Alans sønn utenfor ekteskap (ikke til å forveksles med hans nevø [[Thomas av Galloway]]), som ny lord av Galloway. Dette feilet da kong [[Aleksander II av Skottland]] la ned forbud mot hva som tidligere hadde vært akseptabelt, at en hvilken som helst sønn kunne arve sin far. En reaksjon på dette var at Thomas, sammen med en høvding fra Galloway, Gille Ruadh, ledet et opprør mot den skotske kongen i 1235 for å opprettholde Galloways delvise uavhengighet. [[Matthew Paris]] hevder at de fikk støtte fra krigere fra Man og Irland.<ref> Oram, Richard (2000): ''The Lordship of Galloway'', Edinburgh, s. 141–146.</ref> Opprøret feilet og den skotske kongen tok regionen under besittelse, noe som innebar slutten for Galloway som en selvstendig rike. Han delte Galloway mellom Alans tre døtre som hver av dem var gift med normannere: [[Roger de Quincy, 2. jarl av Winchester|Roger de Quincy]], [[John I de Balliol]], og [[William de Forz, 4. jarl av Albemarle|William de Forz]].