Redigerer Lofthusopprøret (avsnitt)

==Massebevegelse==
[[fil:Nedenes amt nr 2- Kart over Arendal med Omegn, 1757.jpg|mini|Arendal og omegn på et kart fra 1757.]]
29. september 1786 dro fut Dahl, på ordre fra stiftsamtmann [[Fredrik Georg Adeler|Fredrik Adeler]], til Lofthus for å arrestere Kristian Lofthus. Med seg hadde han [[legd]]soldater og innleide folk. Bøndene i bygdene rundt Lofthus, hadde forutsett at noe slikt kunne skje. Det var derfor plassert ut vaktposter rundt gården, som varslet om styrken som var på vei. Dahl og mennene hans kom seg likevel inn på tunet mens Lofthus fremdeles var på gården. Midt på natten omringet de husene, men Lofthus selv klarte å snike seg ut et loftsvindu, og rømte til skogs.<ref name="femnullsju"/>

Han red nordover, og stanset ikke før [[Treungen]] i [[Nissedal]] som var i et annet amt. Der skjøt opprøret fart. Lofthus samlet folk og holdt en tale der han fortalte om hva som hadde skjedd, og bad folk om å slå seg sammen med ham. Mange av bøndene sluttet seg til ham. Sammen red de sørover gjennom Åmli, Froland, Øyestad og Fjære. Hele veien sluttet folk seg til følget, og da de kom til Lillesand, var det flere hundre mann med i følget. I Lillesand befant noen av utsendingene Lofthus hadde sendt til Setesdalen seg. De var blitt arrestert, og var under transport til fengsel. Lofthus og følget befridde disse fra myndighetenes varetekt.<ref name="tretoen">Koht, 1926. Side 321</ref><ref>Alnæs, 1997. Side 508</ref>

Sammen med sin «bondehær», kom Lofthus til Lillesand tidsnok til [[Ting (forsamling)|tinget]] 2.–4. oktober. På tinget skulle stiftsamtmann Adeler møte, og Lofthus og hans menn hadde krav de ville ha innfridd. Før stiftsamtmannen kom til tinget, hadde bøndene fått futen og skriveren til å levere tilbake papirene som ble inndratt fra Lofthus tre dager tidligere. Videre krevde de at Lofthus og hans nærmeste medarbeidere skulle få pass og fritt leide for å kunne reise til København, for enda en gang å legge fram saken sin der.

Adeler forsto det som var i ferd med å skje. Fra prekestolen fikk han prestene i området til å advare mot å slå seg sammen med Lofthus.<ref name="enennull">Fiskaa, 2012. Side 109-110</ref> Dessuten beordret han general Frederik Dietrichson om å møte opp med soldater, både for å sikre tingfreden, men også for om mulig å arrestere Lofthus. På tinget møtte Dietrichsons soldater flere hundre væpnede bønder, og det oppsto en svært spent situasjon. Frederik Dietrichson hadde forøvrig vært involvert i en lignende hendelse som oberstløytnant i [[Bergen]] under det som blir omtalt som [[Strilekrigen]] i 1765.

Myndighetene var bekymret for soldatenes lojalitet. Soldatene var i likhet med soldatene under Strilekrigen, utkommanderte bønder, og det ble innledet forhandlinger mellom bønder og styresmakter. Bøndene valgte to representanter som la fram deres sak. Lofthus ble ikke valgt, da man ville vise at det ikke var Lofthus' men bøndenes sak, og at man ikke var enig med ham i ett og alt. I tillegg til kravet om reisedokumenter krevde man svar på hvorfor skatter og avgifter hadde økt, og hvorfor det hadde kommet en ekstra toll. Folkemengden forholdt seg rolig under hele seansen, men til slutt så stiftamtmannen seg nødt til å utstede pass til Lofthus, slik folkemengden krevde. Dette var en kraftig markering av makt fra bøndenes side, og et nederlag for myndighetene.<ref>Koht, 1926. Side 321-322</ref><ref>Alnæs, 1997. Side 508-509</ref><ref>Fiskaa, 2012. Side 108-109</ref>

Stiftsamtmann Adeler og Kristian Lofthus arbeidet i denne perioden intenst på hver sin kant. Adeler hadde gått med på å skrive ut passet 3. oktober, men 9. oktober skrev han et brev til kongen der han redegjorde for det «særdeles farlige Opløb». Han bad om tillatelse til å arrestere Lofthus, og ba samtidig om at arrestasjonen skulle bli kunngjort fra alle [[prekestol]]er i [[bispedømmet]]. Han ba også om at alle i Lofthus' følge skulle lyses [[fredløs]]e. Han ba også om lov til å leie inn leiesoldater, da han ikke stolte på de vernepliktige soldatene. Han ville også ha en undersøkelseskommisjon som skulle se på det som hadde skjedd, og at de som ikke hadde vært med i opprøret, skulle belønnes, samtidig som at de som var med, skulle straffes.<ref name="tretotre">Koht, 1926. Side 323</ref>

Historikeren [[Ingrid Fiskaa]] mener at denne reaksjonen viser at de lokale embetsmennene hadde gitt opp forsøkene på å håndtere situasjonen på egen hånd. De hadde innsett at lokalbefolkningen ikke hadde tiltro eller respekt for de lokale myndighetene. Bøndene hadde dessuten en større styrke enn amtmannens. I tillegg besto også militæret i stor grad av utkommanderte bondegutter som trolig ville være lojale mot «sine egne» om det kom til kamphandlinger. Hun peker på arrestasjonsforsøket på Kristian Lofthus 29. september  1786 som vendepunktet. Dette fremsto for allmuen som hardt og uforståelig, da de mente at de hadde handlet slik de skulle når de la fram klagene sine. Rett nok hadde det vært noe møtevirksomhet som var ulovlig, men øvrighetens reaksjon framsto likevel som hard og overdrevet. Den raske mobiliseringen av allmuen etter arrestasjonen, der de møtte opp tallmessig overlegne på tinget noen få dager senere, trekker hun fram som avgjørende for at en delegasjon fikk reisedokumenter.<ref name="enennull"/>

Lofthus benyttet tiden til å samle underskrifter før reisen til København. 17. oktober 1786 ble det holdt et møte på Lofthus, der rundt 150 mann møtte opp. Det ble skrevet to brev underskrevet av tilsammen 116 menn. Det ble sagt at disse kom fra 54 kirkesogn, men sannsynligvis er dette for mange. Da han igjen dro mot København hadde han følge av nesten tretti andre som utsendinger fra allmuen i Nedenes og Bratsberg amt. De dro om [[Sverige]], og kom til [[Helsingborg]] i begynnelsen av november.<ref>Koht, 1926. Side 322-323</ref>

[[Fil:No-nb digibok 2015022728004 0005.jpg|mini|Utsikt mot [[Helsingør]] og [[Helsingborg]]. Bildet er fra en fransk bok som kom ut i 1802, noen tiår etter at Kristian Lofthus og hans menn var i Helsingborg.]]
I Helsingborg fikk reisefølget høre hvordan saken deres hadde utviklet seg i Norge. Stiftsamtmannen hadde der fått svar fra kongen, med ordre om å arrestere Lofthus, og hadde samtidig fått lov til å leie inn soldater. Det hadde også blitt nedsatt en undersøkelseskommisjon, bestående av fut Dahl og fut Sørensen i [[Kristiansand]], mannen som hadde dømt i rettssaken der Lofthus mistet gården.<ref name="tretotre"/><ref>Alnæs, 1997. Side 509-510</ref> Lofthus sendte de fleste i reisefølget sitt til København, men ble selv igjen i Helsingborg i frykt for å bli arrestert. De som dro videre, hadde i tillegg til klageskriftene fra Norge også med seg et nytt brev fra Kristian Lofthus, datert 3. november 1786, der han ba om lov til å komme til København. Bondedelegasjonens ankomst til hovedstaden gjorde at myndighetene endret handlingsmønster. De trakk arrestordren på Lofthus tilbake, og 10. november skrev de ut et leidebrev til Lofthus, som gav han seks ukers fritt leide i København.<ref>Sverdrup, 1917. Side 137</ref>

Det er uklart hvorfor styresmaktene endret handlingsmønster etter å ha snakket med utsendingene. [[Halvdan Koht]] mener det skyldes et ønske fra myndighetenes side om å behandle innbyggerne riktig og høre fra flere berørte i saken, siden de tidligere bare hadde hørt fra Kristian Lofthus, og at de derfor handlet annerledes når flere stemmer hadde uttalt seg.<ref name="tretotre"/> [[Georg Johan Sverdrup]] mener det var på grunn av utenrikspolitiske hensyn, siden Lofthus var i Sverige på denne tiden. Sverdrup hevder man var redd for at kong [[Gustav III av Sverige]] skulle bruke Lofthus som en måte å bryte båndet mellom Danmark og Norge, og få Norge over i det svenske riket.<ref>Sverdrup, 1917. Side 137-141</ref>

Før budskapet om fritt leide til København kom til Helsingborg, hørte Lofthus et rykte om at gruppen som hadde dratt videre til hovedstaden, hadde blitt arrestert.<ref>Sverdrup, 1917. Side 142</ref> Han turte derfor ikke dra videre, men dro samme dag, 9. november, hjemover og var tilbake på Lofthus 17. februar. Allerede dagen etter var de mest sentrale i bevegelsen samlet på gården for å planlegge hva de skulle gjøre videre. Også de lokale embetsmennene handlet raskt. 19. november fikk stiftsamtmann Adler beskjed om at Lofthus var tilbake, og samme natt stormet general Dietrichson gården med 28 leiesoldater. Heller ikke denne gangen ble Lofthus arrestert. Fire timer før soldatene kom hadde han blitt advart og flyktet.<ref name="tretofire">Koht, 1926. Side 324</ref><ref name="femti">Alnæs, 1997. Side 510</ref>

Kristian Lofthus dro nå ut på en ny rundreise for å samle støtte, slik han hadde gjort etter det første arrestasjonssforsøket, og på samme måte som etter første arrestasjonsforsøk hadde hendelsene gjort at folk ville stille opp for ham og saken han kjempet for. Han bevegde seg rundt i Agder og Telemark, og på et møte i Kvitseid 26. november holdt han en tale der han formulerte hva han og folkebevegelsen ville: «at true Øvrigheden til at gjøre Ret i Landet, saa at Bonden kunde ske Ret efter Guds og Kongens Lov».<ref>Sverdrup, 1917. Side 145</ref> Han talte til folk i bygdene og egget til kamp, og folk sluttet seg villig til ham. 3. desember var han tilbake på Lofthus, og med seg hadde han nå en stor bondehær. Hvor stor denne styrken var er usikkert, men det var snakk om flere hundre mann. Koht sier at han hadde med seg «mange hundre» men nevner at «sume segjer jamvel eit par tusund»,<ref name="tretofem">Koht, 1926. Side 325</ref> og Sverdrup sier at hovedstyrken utgjorde 300 mann,<ref>Sverdrup, 1917. Side 159</ref> men også at bondehæren på et tidligere tidspunkt talte over 800 mann.<ref name="enfemfem">Sverdrup, 1917. Side 155</ref>

I Arendal og [[Kristiansand]] hørte man om bondehæren som hadde reist seg. Det ble satt ut vakter og general Dietrichson hadde allerede 23. november fått beskjed av Adler om å øke den militære beredskapen, noe som ble gjort. I ukene som gikk fra Lofthus hadde unnsluppet arrestasjonsforsøket til det hele kulminerte i [[Lillesand]] var stemningen svært spent i byene, og man forberedte seg på uro.<ref>Sverdrup, 1917. Side 152-157</ref>

På Lofthus hadde man fått beskjed om at det var utstedt ny arrestordre på Kristian Lofthus, og det ble derfor sendt to mann til stiftsamtmann Adler med krav om at Lofthus skulle få fritt leide til hele saken var over. Sammen med kravet ble det sagt at om det ikke ble innfridd, så man seg nødt til å dra til Kristiansand for å få gjennom kravet. Adler så hvilken trussel dette innebar, og samlet de fremste embetsmennene i området til rådslagning, og selv om general Dietrichson ønsket å arrestere Lofthus, kom man fram til at Lofthus skulle få en garanti om fritt leide i fem uker, så sant ti gode bønder gikk god for at at ikke rømte eller skapte uro.<ref name="tretofem"/><ref>Sverdrup, 1917. Side 159-161</ref>

Dette var en seier for bøndene, men samtidig som embetsmennene hadde diskutert, hadde to hæravdelinger rykket inn i Lillesand og en hæravdeling hadde ankommet Arendal. Dette avskrekket bøndene, og en del falt fra bondehæren, samtidig som Lofthus holdt seg vekk fra begivenhetene. Da svaret fra embetsmennene kom 5. desember, ville utsendingene tenke seg om og rådslå om de ville godta det. Major Juell rykket da fram med førti soldater, for å presse gjennom et svar. Da utsendingene skulle finne Lofthus for å gi beskjed om resultatet, fant de ham ikke, siden han hadde gått under jorden på grunn av militæroppbudet. Dette ble snart kjent, og ryktet sa at man hadde jagd Lofthus på flukt. Dette ryktet ble svært ødeleggende for Lofthus' bondehær, som på kort tid ble oppløst. Man klarte å samle ti underskrifter blant hans mest ivrige tilhengere, og på den måten fikk Lofthus fritt leide i fem uker samtidig som øvrigheten hadde løst problemet med bøndene som truet med vold.<ref>Sverdrup, 1917. Side 161-163</ref>