Redigerer Ljudmila Pavlitsjenko (avsnitt)

=== Andre verdenskrig===
Pavlitsjenko var blant de aller første som meldte seg som frivillig soldat ved rekrutteringskontoret. Pavlitsjenko hadde muligheten til å bli sykepleier, men hun nektet fordi hun ville bli i hæren og kjempe for sitt land med våpen. Etter mye argumentasjon, og en prøve, hvor hun skjøt to rumenske soldater ble hun akseptert som skarpskytter i den røde armes 25. rifledivisjon.<ref name=":0" /> 

I det sovjetiske militæret ble hun en av cirka 2000 kvinner som ble satt inn som skarpskyttere.<ref name="mentalfloss_02"/> Hun kjempet i omtrent to og en halv måned nær byen [[Odessa]], hvor hun hadde 187 bekreftede drepte.<ref name="WatWar2">[https://books.google.com/books?id=lyZYS_GxglIC&pg=PT557 Women and War: A Historical Encyclopedia from Antiquity to the Present originally from Ukraine] av Arthur Bernard Cook, [[ABC-CLIO]], 2006, {{ISBN|1851097708}}/{{ISBN|978-1851097708}}, s. 457</ref> Da tyskerne fikk kontroll over Odessa ble hennes enhet trukket ut og sendt til [[Sevastopol]] på [[Krimhalvøya]], hvor hun kjempet sammenhengende i mer enn åtte måneder. I mai 1942 ble løytnant Pavlitsjenko tilregnet drapene på 257 tyske soldater.<ref name=":0" /> Hennes totale antall drepte under den andre verdenskrig kom på 309,<ref>Davies, 2008, s. 235</ref> hvorav 36 fiendtlige skarpskyttere.<ref name=":0" />

<gallery class="center">
Снайпер Людмила Павличенко на позиции.jpg|Løytnant Ljudmila Pavlitsjenko som skarpskytter
Pavlichenko in the US with two other delegates, 1942 (cropped).jpg|Pavlitsjenko i USA i 1942 {{Byline|Jack Delano}}
Justice Robert Jackson, Eleanor Roosevelt and Liudmila Pavlichenko (cropped).jpg|Pavlitsjenko mellom høyesterettsdommer [[Robert H. Jackson]] og [[Eleanor Roosevelt]] {{Byline|Jack Delano}}
Pav-Stamp.jpg|Pavlitsjenko på sovjetisk frimerke fra 1943
Pav-1976-stamp.jpg|Pavlitsjenko på sovjetisk frimerke fra 1976
</gallery>

I juni 1942 ble Pavlitsjenko såret av [[bombekaster]]ild, fjerde gang som hun ble såret i kamp. På grunn av sin voksende berømmelse ble hun evakuert med en undervannsbåt, og sendt til rehabilitering. Hun ble deretter sendt til Canada og USA for et PR-besøk, og ble den første sovjetiske borger til å bli mottatt av en amerikansk president da [[Franklin Roosevelt]] ønsket henne velkommen i [[Det hvite hus]]. Senere ble Pavlitsjenko invitert av [[Eleanor Roosevelt]] til en rundreise rundt hele USA der hun skulle fortelle om sine erfaringer.<ref name=":0" />

{{sitat|Jeg bærer min uniform med stolthet. Den har [[Leninordenen]] på seg. Den har blitt dekket med blod i slag. Det er lett å se at med amerikanske kvinner så er det viktig om de har silkeundertøy under uniformen. Hva uniformen står for, har de igjen å lære.|Ljudmila Pavlitsjenko i et intervju med [[Time Magazine]], etter påstander om at hun var lite fikst kledd.<ref name=":0" />}}

[[Fil:Sniper Rifle Mosin 1891 30-fr.png|miniatyr|Sovjetisk [[Mosin-Nagant M91/30|Mosin-Nagant, modell 1891/30]], med PU 3.5×21 kikkertsikte, samme type gevær som Pavlitsjenko brukte]]

Etter å ha oppnådd graden [[major]], kom Ljudmila Pavlitsjenko aldri tilbake i direkte kamp mot tyskerne, men i stedet ble hun satt inn som instruktør. Hun trente opp sovjetiske skarpskyttere frem til krigens slutt. I 1943 ble hun tildelt ''Den gyldne stjerne'' for ordenen [[Helt av Sovjetunionen]], og hun fikk sitt portrett på et sovjetisk [[frimerke]].<ref name=":0" /> 

Etter krigen ble hun ferdig med sin utdannelse ved universitetet i Kiev, og begynte på sin karriere som historiker. Fra 1945 til 1953 var hun ansatt som vitenskapelig assistent av den sovjetiske marinen. Hun var senere aktiv i den sovjetiske komité for krigsveteraner. Pavlitsjenko døde den 10. oktober 1974 i en alder av 58 år. Hun ble gravlagt i Moskva.<ref name="mentalfloss_02"/> 

To jubileumsmynter og flere frimerker ble senere utgitt i Sovjetunionen med Pavlitsjenkos portrett.<ref name=":0" />

Det gikk rykter om at hennes historie var et propagandapåfunn, dette blir imøtegått av veteraner, som mener det bunner i misunnelse, særlig fra mannlige offiserer som ikke aksepterte hennes uavhengige holdning.<ref>{{Kilde www|url=https://www.pri.org/stories/2018-03-09/life-and-myths-lyudmila-pavlichenko-soviet-russias-deadliest-sniper|tittel=The life and myths of Lyudmila Pavlichenko, Soviet Russia's deadliest sniper|besøksdato=3. mars 2021|forfattere=Natalia Antonova|dato=9. mars 2018|sitat=My own introduction to Pavlichenko occurred when my grandfather, a retired Soviet major general and WWII combat vet, traveled to visit our family after we had relocated to Charlotte, North Carolina from Kiev. I was a shy, lonely immigrant child, and my granddad, a tough guy who never forgot his Cossack roots in spite of his advancing age, wanted to tell me a story that would inspire me — about his contemporary, a pretty and brash and brave woman named Lyudmila. Although he never served with her, my grandfather left the question of whether or not he had met Pavlichenko unanswered. As many men of his generation and military background, his had secrets, and most of those secrets he did not like to share. According to my grandfather, who had access to a lot of insider information throughout his career, the rumor that Pavlichenko was nothing more than a propaganda myth actually started within the Soviet armed forces. He said that while Pavlichenko’s own account of her time at the front were sometimes doctored by Soviet military censors — a very common occurrence at the time — the woman herself was “the real deal.” My grandfather blamed the persistent rumor that Pavlichenko was a fraud on male resentment. There was also the fact that Pavlichenko repeatedly rebuffed the advances of her superior officers only furthered that resentment.}}</ref>