Redigerer Little Boy (avsnitt)

== Utvikling av bomben ==
[[Fil:Oak Ridge Y-12 Alpha Track.jpg|right|thumb|250px|Uranet til «Little Boy» var anriket i «gryter» og med gassdefusering i [[Oak Ridge, Tennessee]].]]

«Little Boy» bomben ble utviklet og bygd gjennom det massive Manhattanprosjektet under [[andre verdenskrig]]. Ettersom man visste at anriket uran kunne fisjoneres, så ble dette det første konseptet de prøvde. ([[Plutonium]] var ennå ikke kjent ved starten av prosjektet) Hoveddelen av arbeidet med å lage «Little Boy» var i form av [[isotop anriking]] av det uranet man trengte til bomben. Anrikingen ved [[Oak Ridge, Tennessee]] begynte i februar 1943, etter mange års forskning.

Eksperimentene og utviklingen av de første prototypene startet våren 1943, omtrent samtidig med at [[Los Alamos National Laboratory]] ble operativt innen Manhattanprosjektet. Opprinnelig ble «skytevåpenprinsippet» ansett som den beste løsningen for både uran- og plutoniumbaserte våpen (det såkalte «[[Mark 2 atomvåpen|Thin Man]]» designet). Det var ikke før i april 1944 at det ble oppdaget at den spontane fisjonsraten for plutinium var for høy til å brukes i «skytevåpenprinsippet». Detonasjonen av dette kostbare våpenet ville bare lage en lite effektiv «fis» som potensielt ville ødelegge seg selv før det laget en stor eksplosjon. I juli 1944 ble nesten all forskning ved Los Alamos konsentrert om utviklingen av et implosjons plutoniumvåpen. Til kontrast ble uranbomben nesten ansett som en formalitet.

[[Fil:Atombombe Little Boy.jpg|thumb|left|250px|Som en del av [[Prosjekt Alberta]], nummerer Kommandør [[A. Francis Birch]] (venstre) bomben mens fysikeren [[Norman Ramsey]] ser på. Dette er et av de sjeldne bildene hvor man faktisk ser innsiden av bomben.]]

Da det ble klart at plutonium i «skytevåpenprinsippet» ikke ville fungere, sto teamet og lederen [[A. Francis Birch]] overfor et dilemma. Bomben hadde et enkelt design, men de manglet uran-235 for faktisk å lage den. Fisjonsmaterialet var ikke tilgjengelig før i midten av 1945. På tross av disse problemene klarte Birch å overtale de andre om at hans design var det rette I tilfelle plutoniumbomben skulle svikte, kunne de fremdeles benytte «skytevåpenprinsippet». Teamet hans hadde mye ansvar. Selv om teknologien deres var mindre kompleks enn implosjonsvarianten, gjenstod mye hardt arbeid. I februar 1945 var spesifikasjonene ferdige (''model 1850''). Med unntak av den kjernefysiske uranladningen, var bomben ferdig i begynnelsen av mai 1945.

Mesteparten av uranet som trengtes til bomben kom fra [[Shinkolobwe]]gruven og ble gjort tilgjengelig mye på grunn av fremsyntheten til direktøren i [[Union Minière du Haut Katanga|High Katanga Mining Union]], [[Edgar Sengier]]. Allerede i 1939 fikk han fraktet 1000&nbsp;tonn uranmalm til et lagerlokale i [[New York]]. Hovedmengden av uranet til «Little Boy» ble anriket ved Oak Ridge, Tennessee, dette primært ved hjelp av elektromagnetisk separasjon i «gryter» og gjennom gassdefusering, hvorav en liten mengde ble fremstilt i [[syklotron]]en ved [[Ernest O. Lawrence]] sitt [[Lawrence Berkeley Laboratory|Radiation Laboratory]]. Kjernen i «Little Boy» inneholdt 64&nbsp;kg uran, hvorav 50&nbsp;kg ble anriket til 89&nbsp;% og de resterende 14&nbsp;kg til 50%. Med en gjennomsnittlig anriking på 80&nbsp;% så kunne bomben oppnå en kritisk masse på 2,5. Til sammenligning så hadde «Fat Man»- og «Trinity»-bombene en kritisk masse på 5.