Redigerer Lindisfarne (band) (avsnitt)

=== Albumet ''Fog on the Tyne'' ===
Deres andre album, ''Fog on the Tyne'', ble spilt inn med den legendariske plateprodusenten [[Bob Johnston]] ved spakene. Det lyktes ham og bandmedlemmene å skape et variert og tett lydbilde, hvor samtlige strenginstrumenter ble gitt rom, samtidig som det lyktes å skape en intim atmosfære og en følelse av direkteinnspilling. [[Xylografi]]et fra havneområdet i Newcastle, med broa over Tyne på frontcoveret, sammen med fotografiene av bandmedlemmene med akustiske instrumenter på stampuben, og LP-coverets sprø, resirkulerte papp, formidlet allerede gjennom innpakningen en eim av industritåke og brunt Newcastle-ale, som ga inntrykk av hverdagslig, lokal forankring. Albumet entret hitlistene sent i 1971, og nådde topplasseringen på de britiske hitlistene like over nyttår i 1972.

Deres renommé ble ytterligere forsterket etter at Ray Jackson bidro med å spille mandolin på [[Rod Stewart]]s gjennombruddssingel «Maggie May». Han ble riktignok kun kreditert på omslaget til albumet, ''Every Picture Tells A Story'', hvor singelen var hentet fra, som «the mandolin player in Lindisfarne ... the name slips my memory». Stewarts sviktende hukommelse skapte ikke mindre nysgjerrighet, spesielt fordi ryktene feilaktig ville ha det til at det egentlig var disc jockeyen [[John Peel]] som hadde traktert mandolinen. Grunnen var at Peel i forbindelse med Stewarts opptreden i [[BBC]]s populære TV-show [[Top of the Pops]] påtok seg å late som om han spilte mandolin, mens det som vanlig ble agert foran full [[playback]].

Så ulike sanger som «Meet Me On The Corner», skrevet av bassisten Rod Clements, og Alan Hulls relanserte «Lady Eleanor» viste bredde i repertoaret. I kjølvannet av den fornyede interessen for "Lady Eleanor" oppnådde også debutalbumet ''Nicely Out Of Tune'' å entre Top 10-listen. Sommeren 1972 var de blant de største navnene innenfor britisk rock: De oppnådde stadig status som hovedattraksjon på konserter og under festivaler, og dro fulle hus uansett hvor de spilte. Jakten på en verdig arvtaker etter det oppløste [[The Beatles]] førte dessuten til at bandet av enkelte musikkjournalister ble omtalt som "the "1970s Beatles", med det resultat at de oppnådde enorm mediedekning. De var ikke eneste band som fikk en slik karakteristikk i de dager, men flere rangerte også [[låtskriver]]en Alan Hull som den største komponisten innenfor folkgenren siden Bob Dylan, hvilket også bidro til store overskrifter i popavisene og ukebladene.