Redigerer Libanon-krigen 1982 (avsnitt)

== Krigen ==
[[Fil:Syrian SAM.jpg|thumb|left|En syrisk SAM-installasjon i Beeka-dalen ved krigens innledning. Disse ble slått ut i [[Operasjon Jordkreps 19]].]]
[[Fil:Syrian team with Milan.jpg|thumb|right|Syrisk antitank-gruppe med MILAN-missiler under krigen.]]
[[Fil:Merkava-1-latrun-1.jpg|left|thumb|En israelsk [[Merkava]]-stridsvogn lik dem som ble brukt i krigen.]]
[[Fil:PikiWiki Israel 4865 Politics of Israel.jpg|left|thumb|Israelsk demonstrasjon mot landets okkupasjon av Libanon (1984)]]
[[Fil:Civil war Lebanon map 1983a.gif|thumb|Den politiske situasjonen i Libanon i 1983. <br /> Gult = Kontrollert av Israel <br /> Lilla = Kontrollert av falangistene <br /> Grønt = Kontrollert av Syria <br /> Blått = [[UNIFIL]]s tilstedeværelse]]

[[Fil:Green Line, Beirut 1982.jpg|thumb|«Den grønne linje» inne i Vest-Beirut]]

[[Fil:Lebanon PLO ammunition stadium 1982.jpg|thumb|Skadet fotballstadion i Beirut etter et israelsk bombeangrep]]

[[Fil:Lebanese Army APC, Beirut 1982.jpg|thumb|Libanesisk pansret personellkjøretøy i Beirut under krigen]]

[[Fil:Destroyed MEA aircraft 1982.jpg|thumb|Et ødelagt libanesisk fly ved Beiruts internasjonale lufthavn]]

Hovedmålet for Israel var å angripe de palestinske basene lokalisert i [[Tyr]]-området, ved [[Sidon]] og [[Damour]].  Israels statsminister [[Menachem Begin]] uttalte at målet var å opprette en 40 km bred «sikkerhetssone» i det sørlige Libanon, der ingen palestinske soldater kunne oppholde seg. Denne sonen skulle sikres av internasjonale styrker, ifølge Israel. Israelske styrker invaderte Sør-Libanon i en tredelt offensiv. De erobret strategiske posisjoner gjennom landet, hvorav de hardeste kampene ble utkjempet ved [[Beaufort -borgen]] i [[Nabatieh]] og i den syrisk-okkuperte byen [[Jezzine]]. Israels flyvåpen satte igang [[Operasjon Jordkreps 19]] for å bekjempe det syriske flyvåpenet og sikre dominans i luftrommet. Operasjonen var en suksess, og ifølge IAF ble 27 syriske fly styrtet og 17 antiflymissil-batterier satt ut av spill. IAF mistet ingen fly i operasjonen. Etter dette satte IAF fokuset på PLOs infrastruktur, og israelske krigsskip bombarderte store kystområder for å kutte PLOs forsyningslinjer. Israelske styrker kjempet seg frem til den syrisk-okkuperte byen [[Sultan Yacoub]]. Her ble de omringet av de syriske styrkene, men klarte å kjempe seg ut. For å kutte PLOs retrettruter ble det landsatt stridsvogner, pansrede personellkjøretøy og fallskjermjegere nord for [[Sidon]]. Disse styrkene nådde snart Beirut, og okkuperte forsteder og flyplassen under harde kamper. Som følge av invasjonen ble PLOs tilstedeværelse i Sør-Libanon fjernet fullstendig. [[Tyr]] og [[Sidon]] ble hardest rammet i angrepet, og i Beirut var det også forholdsvis store tap både militært og sivilt.

Sommeren 1982 var det meste av oppmerksomheten rettet mot kampene ved Beirut. De syriske styrkene hadde trukket seg ut av byen, og PLO stod alene mot overmakten. Den vestlige delen av byen ble utsatt for et konstant bombardement fra luften, sjøen og fra artilleri. En mengde våpenhviler ble inngått og brutt. Israel blokkerte samtidig forsyningene av mat og andre nødvendigheter til innbyggerne i Vest-Beirut, noe som rammet omtrent 500.000 sivile libanesere og palestinere i bydelen. Etter harde slag lyktes de israelske styrkene å erobre Beirut, og i en påfølgende våpenhvileavtale ble PLO tvunget til å forlate Libanon. [[Den multinasjonale styrken i Libanon]], som bestod av tropper fra [[Frankrike]], [[Italia]] og [[USA]], ble stasjonert i landet for å påse at tilbaketrekningen fant sted i henhold til avtalen, og at ingen av partene brøt våpenhvilen. PLO opprettet sitt nye hovedkvarter i [[Tunisia]], men flere medlemmer flyktet også til [[Jemen]], [[Jordan]], [[Syria]], [[Irak]], [[Sudan]] og [[Hellas]]. USA forsikret PLO om at palestinske sivile i flyktningleirene i byen ikke ville bli skadet.

Den [[14. september]] ble den nylig valgte libanesiske presidenten [[Bashir Gemayel]] drept av [[Habib Shartouni]] fra [[Det syriske sosialistiske nasjonale parti]]. Dette satte et hardt støkk i libanesisk politikk, og fraksjonene begynte å splittes igjen ettersom håpet om en fredelig slutt på borgerkrigen begynte å svinne hen. Neste dag okkuperte israelske styrker Vest-Beirut, i strid med Habib-avtalen. Israel ønsket at falangistene mer aktivt skulle hjelpe Israel med jobben som var å gjøre, og flyktningleirene [[Sabra og Shatila]] ble overlatt i falangistenes ansvar. Israel hadde regnet med at PLO hadde gjemt hundrevis av krigere i leiren, noe som viste seg å ikke stemme. Men da denne feiltakelsen nådde dagens lys, var skaden allerede skjedd. Verden ble sjokkert når man fikk vite nyheten om at falangiststyrkene hadde drept minst 800 sivile i de beryktede [[massakrene i Sabra og Shatila]]. Selv om Israel ikke hadde tatt del i massakren, ble forsvarsminister [[Ariel Sharon]] anklaget for å ikke ha gjort nok for å forhindre at falangistene tok hevn over drapet på Gemayel. En israelsk undersøkelse konkluderte med at Sharon bar «personlig ansvar» for å ha mislykkes i å forhindre et massakre og for å ha feilet i å handle når han fant ut hva som foregikk. Komiteen anbefalte at Sharon trakk seg som forsvarsminister, noe Sharon først nektet å gjøre. Først etter et dødsfall under en stor anti-krigsdemonstrasjon i Israel valgte Sharon å trekke seg fra sin post.

Til tross for PLOs tilbaketrekning fra Libanon, fortsatte kampene i Libanon. Flere libanesiske grupperinger motsatte seg den israelske tilstedeværelsen i landet. [[4. november]] ble de [[israel]]ske styrkenes hovedkvarter i den [[Libanon|libanesiske]] byen [[Tyr]] rammet av en bombe som drepte 60 mennesker, inkludert 28 israelere. I februar 1983 ble multinasjonale styrker på nytt utplassert, denne gangen for å hjelpe libaneserne med å gjenopprette stabiliteten i landet. Den 17. mai kom Israel og Libanon frem til en avtale som gjorde slutt på krigen mellom de to landene, og banet vei for en etappevis israelsk tilbaketrekning fra landet. Avtalen tillot Israel å etablere en såkalt sikkerhetssone i Sør-Libanon, og patruljere denne så lenge de fant det for godt. Den libanesiske regjeringen møtte skarp kritikk for å ha undertegnet det enkelte anså som en kapitulasjonsavtale. Når Israel til slutt trakk sine styrker ut, opplevde de multinasjonale styrkene hard motstand, og måtte omsider trekke seg ut etter store tap forårsaket av libanesiske fraksjoner. Samtidig led den libanesiske hæren nederlag i den såkalte [[Fjellkrigen (Libanon)|fjellkrigen]], som Israel unngikk å bli involvert i, og landet ble på nytt kastet inn i en borgerkrig. Denne skulle vare inntil det omsider ble undertegnet en fredsavtalen i [[1989]].