Redigerer Leo Eitinger (avsnitt)

== Etter krigen ==
Han returnerte til Norge i 1945 hvor han gjenopptok sin karriere. Eitinger spesialiserte seg i psykiatri og tok i 1958 den medisinske doktorgraden med en avhandling om psykiske lidelser blant flyktninger i Norge og bidro med å utvikle krisepsykiatri som et sterkt fag i Norge.<ref name="BT" /> Hans forskning om overlevende fra konsentrasjonsleirene (KZ-syndromet, 1964) og sykelighet som følge av ekstrem stress har hatt internasjonal gjennomslagskraft.<ref name="Heiberg" /> Han ble [[professor]] i psykiatri ved [[Universitetet i Oslo]] og ledet i en mannsalder Universitetets psykiatriske klinikk, en forskningsbasert klinikk beliggende på jordene mellom [[Blindern]] og [[Vindern]]. Eitingers arbeid bidro også til å legge grunnlaget for etableringen av Forsvarets psykologisk-psykiatriske tjeneste og faget [[militærpsykiatri]] i etterkrigstiden, og han har blitt beskrevet av [[Arne Sund]] som [[katastrofepsykiatri]]ens «bestefar». Som professor emeritus var han knyttet til og hadde kontor ved det nyetablerte Kontoret for katastrofepsykiatri (nå [[Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress]]), som hans arbeid hadde vært med å legge grunnlaget for.<ref name=Sund>{{Kilde bok
  | ref= 
  | forfatter= [[Arne Sund]]
  | utgivelsesår= 2008
  | tittel= Historien om katastrofepsykiatrien som nytt fagområde i Norge 
  | kapittel=Innledning
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted= Sessvollmoen
  | forlag=[[Forsvarets sanitet]]
  | side=12
  | isbn= 9788299240963
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url=
 }}</ref> [[Nils Retterstøl]] skrev at «med sine erfaringer, med sin kunnskap og ved sin visdom var [Eitinger] naturligvis en meget verdifull ressursperson ved kontoret. Kontoret for katastrofepsykiatri kom nettopp til å arbeide med problemområder som hadde vært sentrale ikke bare i hans faglige liv, men også i hans privatliv.»<ref name=Retterstøl>{{ Kilde bok | forfatter =[[Nils Retterstøl]] | utgivelsesår = 2003 | tittel = I grenseland | isbn = 8251773970 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Damm | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015091408043 | side = 234 }}</ref> Han var også medlem av den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske avdeling.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1982 | tittel = «Og livet går videre ...»: ekstreme påkjenninger, menneskets reaksjoner : festskrifttil Leo Eitinger på 70-årsdagen 12. desember 1982 | isbn = 8200062449 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Universitetsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009020304071 | side = }} </ref>

[[Universitetet i Oslo]]s pris for menneskerettigheter bærer navnet [[UiOs menneskerettighetspris – Lisl og Leo Eitingers fond]] til ære for Lisl og Leo Eitinger.
{{Quote box
|quote=Men ingen skulle forveksle hans medmenneskelighet med bløtaktighet. Han hadde sin viljestyrke. Han deltok i forsvaret av sitt tsjekkoslovakiske fedreland da tyske styrker angrep. Han ble trukket inn i den hemmelige motstandsorganisasjon i leirene i krigens sluttfase - freden møtte han med våpen i hånd i leiren. Men først og fremst var han en kjempende jødisk humanist, med klare udogmatiske moralske og etiske imperativer og en dyp respekt for menneskets integritet. Og med rettferdighetens flammende protest i hjertet når dét var nødvendig. Han var én som kunne kjempe for sine forfulgte og diskriminerte medmennesker med tanke og ord. Og med sivilmot: Når de ultrakonservative i Israel sådde vold og høstet hat i sin behandling av palestinerne, kjente han det som skam og svik mot den jødiske oppfatningen av mennesket som skapelsens klenodium - og han sa det.
|align=right
|source= {{Align|center|Magne Skjæraasen <br />
<small>(Aftenposten 17. oktober 1996)</small>
}}|width=350px
|qalign=left}}