Redigerer Lennart Meri (avsnitt)

== Den syngende revolusjonen ==
Meri måtte søke mange ganger før han fikk utreisevisum fra Sovjetunionen. Det var fremfor alt i Finland at han fikk anledning til å møte politikere, journalister og estere som levde i eksil.<ref name="president"/> Han måtte rapportere fra utenlandsreisene til det hemmelige sovjetiske politiet [[KGB]], men angav ingen enkeltpersoner.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/>

[[Fil:Mikk Mikiver, Jüri Jaama and Lennart Meri at the plenary session of the Cultural Unions of the Estonian SSR (1988) (EAMFk3665).tif|miniatyr|Meri, til høyre, i samtale med skuespiller og teaterdirektør Mikk Mikiver og byarkitekt Jüri Jaama under det store kulturmøtet i 1988. {{Byline|Kalju Suur / Det estiske arkitekturmuseet}}]]

Han var internasjonal sekretær for den estiske forfatterforeningen fra 1985 til 1987 og tillot seg i [[glasnost]]tiden å drive mer politisk aktivisme. På et stort kulturmøte i Tallinn i 1988 var han blant de forfatterne og kunstnerne som fremsatte krass regimekritikk. Møtet oppfattes i ettertid som viktig i den tidlige fasen av «[[den syngende revolusjonen]]».<ref name="president"/>

Meri var den første til å protestere i utlandet mot Sovjetunionens planer om [[fosfat]]utvinning i Estland sist i 1980-årene. Esterne så for seg naturødeleggelser og stor tilflytting av russere. Miljøvernbevegelsen ble på denne måten også en nasjonal mobilisering mot [[russifisering]]. Meri sluttet seg på samme tid også til den estiske kulturvernbevegelsen. Han kom med i ledelsen i den demokratiske massebevegelsen [[Folkefronten (Estland)|Folkefronten]].<ref name="president"/><ref name="Piirimäe og Grönholm"/>

Kampen om sannheten om hvordan de baltiske statene ble annektert av Sovjetunionen, ble viktig under den syngende revolusjonen. Det ble kjent at Sovjetunionen og Tyskland hadde avtalt delingen av Sentral- og Øst-Europa gjennom et hemmelig tillegg til [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]. Meri satt i redaksjonen for en dokumentsamling som viste at Sovjetunionen stod bak kommunistenes maktovertagelse i Estland i 1940.<ref name="president"/> Politikere og historikere i de baltiske sovjetrepublikkene krevde at Sovjetunionen innrømte realitetene. Demonstrasjonene toppet seg med «[[Den baltiske vei]]» i 1989, da mer enn én million mennesker holdt hender fra Estlands hovedstad [[Tallinn]], via Latvias hovedstad [[Riga]] til Litauens hovedstad [[Vilnius]], en strekning på om lag 600 kilometer.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/><ref name="Bergmane">{{Kilde bok|etternavn=Bergmane|fornavn=Una|år=2015|artikkel=Diplomacy and Diasporas, Self-Perceptions and Representations: Baltic Attempts to Promote Independence, 1989–1991|redaktør=Clerc, Louis, Glover, Nikolas og Jordan, Paul|tittel=Histories of Public Diplomacy and Nation Branding in the Nordic and Baltic Countries: Representing the Periphery|side=195–216|utgivelsessted=Leiden og Boston|forlag=Brill|isbn=978-90-04-30548-9|doi=10.1163/9789004305496_011|språk=en}}</ref>

I 1988/1989 etablerte han Det estiske institutt, som fremmet kulturutveksling og studieopphold i Vesten, men som i realiteten fungerte som en utenrikstjeneste utenfor sovjetstatens kontroll. Utlandskontorene dannet senere grunnlaget for ambassader og konsulater.<ref name="Woehrel"/><ref name="president"/><ref name="Piirimäe og Grönholm"/>