Redigerer Lejdtrafiken (avsnitt)

== Lejdtrafiken år for år ==
Før lejdtrafiken begynte, var det omfattende forhandlinger mellom Sverige og de krigførende partene. Grunnlaget for forhandlingene med Storbritannia var en krigshandelsavtale mellom Sverige og Storbritannia fra november 1939, der blant annet den svenske malmeksporten til Tyskland hadde blitt begrenset til volumet i 1938.<ref>{{Harvnb|Hägglöf|1958|p=64-76}}</ref> De svenske argumentene for å få tillatelse til lejdtrafiken hos [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] var at den svenske forsvarsmakten ville svekkes uten denne importen og at Sverige da ville bli et lett bytte for Tyskland.<ref name="Boheman">{{Harvnb|Boheman|1963|p=52}}</ref>

I forhandlingene med Tyskland ble det fremholdt at den svenske industrien ville stoppe, og eksporten til Tyskland, som var svært viktig for Tyskland, ville forsvinne uten importen fra vest.<ref name="Boheman"/> Den [[Ministry of Economic Warfare|britiske blokademyndigheten]] gav i slutten av november 1940 tillatelse til lejdtrafiken med følgende vilkår:<ref>{{Harvnb|Hägglöf|1958|p=175}}</ref>
* Fire fartøy i måneden skulle tillates å passere ut og inn til Göteborg, med forutsetningen at antallet inngående og utgående fartøy skulle være like.
* Fartøyene skulle være utstyrt med britiske [[navicerts]] (identitetsbevis som gir nøytralt fartøy anledning til å passere en blokadelinje i krigstid), følge [[Royal Navy]]s kursanvisninger og ikke underkaste seg tysk [[Krigskontrabande|kontraband]]ekontroll.

Tyskland gav sin tillatelse til lejdtrafiken den 7. februar 1941, men hadde før det tillatt enkelte fartøy å passere blokaden.<ref>{{Harvnb|Hägglöf|1958|p=178-179}}</ref> For å bestemme kursanvisninger og varekategorier, var det nødvendig med fortsatte forhandlinger med de krigførende.<ref>{{Harvnb|Hägglöf|1958|p=180}}</ref>

Gjennom lejdtrafiken ble det fremfor alt importert petroleumsprodukter til det svenske forsvaret, blant annet til de svenske orlogsfartøyene som i juli-september 1942, eskorterte malmtransporten til Tyskland. Kravene fra de krigførende var dog at fartøyene skulle gjennomgå en tysk identifisering, ikke kontroll, i Kristiansand, og en britisk kontroll på [[Færøyene]].<ref name="fyrtionio">{{Harvnb|Krigsseglargruppen|1997|p=49}}</ref>

I tillegg fikk fartøyene kun ha svensk besetning,<ref name="fyrtionio"/> og et tysk krav var dessuten at fartøyene ikke fikk passere gjennom det området rundt Storbritannia hvor tyske sjøstridskrefter opererte.<ref name="tjugotvå">{{Harvnb|Vallerö|1963|p=22}}</ref>

Handel fikk kun skje med nøytrale land, og innledningsvis var den hovedsakelig med USA. Etter at [[Angrepet på Pearl Harbor|USA ble dratt inn i krigen]] i desember 1941, gikk handelen hovedsakelig til Syd-Amerika, og spesielt Argentina. Gjennom handelen kunne Sverige stort sett opprettholde sin eksport av papir og papirmasse, samt kunne importere vesentlige produkter som mineralolje, kaffe, bomull, korn og maskindeler.

Innledningsvis var kornimporten viktig grunnet de svært dårlige avlingene i 1940 og 1941. Oljeimporten ble holdt på et minimum av de allierte, med om lag 10 % av normal import, og særlig kritisk ble forsyningssituasjonen på begynnelsen av høsten 1942. Fra begynnelsen av 1943 økte importen av olje slik at den kom opp i knapt 15 % av importen før krigsutbruddet.

Import av en del andre produkter, som eksempelvis rågummi og innledningsvis også nikkel, ble ikke godkjent av Storbritannia, og med tiden ble antallet tillatte importvarer færre.<ref name>{{Harvnb|Hägglöf|1958}}</ref> Handelen via lejdtrafiken var meget viktig for Sveriges forsyning i krigsårene, selv om den kun omfattet en liten del av Sveriges import i fredstid.

Den svenske regjeringen forhandlet frem avtalen om lejdtrafiken med en dobbel utpressingstaktikk. Overfor tyskerne hevdet man at svensk eksport ville opphøre, mens en overfor de allierte fremholdt at Sveriges forsvar ville forvitre, og at landet ville bli et lett bytte for tyskerne.<ref>«I korthet kan man väl säga, att den löjliggjordes av en dubbel utpressningstaktik (kanske ett fult ord för en god sak) från svensk sida. Till de allierade framfördes, att Sveriges försvarsmakt utan denna import inte skulle kunna vidmakthållas ock Sverige bli ett lätt byte för tyskarna. För tyskarna framhölls att den svenska industriproduktionen skulle avstanna och all export till Tyskland sina, om de inte släppte igenom de svenska fartygen.», fra ''På vakt'', Erik Boheman</ref>

=== Lejdtrafiken innledes ===
[[Fil:MS Gullmaren 1940.jpg|mini|MS «Gullmaren» var det andre fartøyet som fikk passere gjennom de krigførende partenes sperring av Nordsjøen og Skagerrak]]
Ved årsskiftet 1940–1941 skjedde den første passasjen i den egentlige lejdtrafiken. Det var Transatlantics MS «Gullmaren», som nådde Göteborg den 30. desember 1940 med 6&nbsp;500 tonn fødevarer i lasten.<ref name="trettonhundrasextioett">{{Harvnb|Lorents|1941|p=1361}}</ref> Samtidig avseilte samme rederis nybygde fartøy MS «Remmaren» havnen for reise vestover.<ref name="trettonhundrasextioett"/>

=== 1941 ===
I det første kvartalet var det 20 utvekslinger av fartøy gjennom sperren,<ref name="tjugotvå"/> og i begynnelsen av mars meddelte det svenske utenriksdepartementet at man hadde inngått en prinsipiell avtale med de krigførende partene om at fem svenske fartøy per måned skulle slippes inn gjennom sperren, forutsatt at like mange gikk tilbake vestover.<ref name="trettonhundrasextioett"/> Bakgrunnen for dette var at den britiske siden ikke ville at antallet fartøy i den svenske tysklandshandelen skulle øke, og den tyske siden ville ikke at antallet skulle minske.<ref name="trettonhundrasextioett"/>

På tross av garantiene fra de krigførende partene om at fartøyene skulle få fritt leide, ble det i det første kvartalet av 1941 senket hele fem fartøy: «Göteborg», MS «Murjek», MS «Kexholm», MS «Venezuela» og MT «Castor». Dette viser hvor farefull lejdtrafiken var.<ref name="tjugotvå"/> Den 1. april 1941 meddelte Tyskland at operasjonsområdet for sjøkrigen i [[Atlanterhavet]] hadde blitt utvidet til kysten av [[Grønland]], noe som gjorde det umulig for de svenske fartøyene å oppfylle kravet om å ikke passere det tyske operasjonsområdet.<ref name="tjugotvå"/> Dessuten meddelte Storbritannia at man hadde minelagt farvann helt til Grønland.<ref name="tjugotvå"/> Disse endringene tvang lejdtrafiken til et opphold i tre måneder.<ref name="tjugotvå"/>

I slutten av juli kunne lejdtrafiken tas opp, men først etter at Sverige hadde gått med på nye vilkår:

* På hvert fartøy skulle det finnes en kontrolloffiser som var utpekt av den svenske staten. Denne hadde i oppgave å overvåke at ingen kommunikasjon skjedde mellom de svenske fartøyene og de krigførendes myndigheter, annen enn den som var nødvendig for passasjen. Bakgrunnen for dette kravet var at de krigførende ville være sikre på at informasjon om blant annet minesprengninger ikke skulle formidles til fienden.<ref name="tjugotvå"/>
* Sverige fikk ikke fremsette noen erstatningskrav eller klager i tilfelle lejdfartøyene ble utsatt for krigshandlinger rundt [[Færøyene]].
* Lejdfartøyene skulle uten vilkår følge bestemte ruter. Først gjaldt dette bare operasjonsområdet rundt Storbritannia, men det kom senere til å omfatte hele [[Atlanterhavet|Nord-Atlanteren]].<ref name="tjugotre">{{Harvnb|Vallerö|1963|p=23}}</ref>
* Alle lejdfartøys posisjoner skulle daglig rapporteres til London og Berlin, senere også Washington.<ref name="tjugotre"/>
* Lejdfartøyene skulle males med de svenske fargene og merkes så de var lette å kjenne igjen.<ref name="tjugotre"/>

I andre halvår av 1941 ble det gjort 22 fartøyutvekslinger.<ref name="tjugotre"/>

=== 1942 ===
I 1942 ble lejdtrafiken utvidet vesentlig, 66 fartøy forlot Göteborg, mens 58 fartøy ankom.<ref name="tjugotre"/> Trafikken omfattet da en femtedel av hele Sveriges import. Dette var av svært stor betydning for Sverige, da 1942 forsyningsmessig var det verste krigsåret for landet. De mengder av korn, kaffe, kakao, bomull, huder, bildeler og olje som ble fraktet til Sverige fikk stor betydning for landets forsyning til industrien og folket.<ref>{{Harvnb|Thulstrup|Christophersen|Møller|1948|p=646}}</ref>

I løpet av 1942 ble tre lejdfartøy senket, «Argentina» og MS «Uddeholm» i begynnelsen av juli, og «Remmaren» i oktober. Alle tre forlisene var grunnet sjøminer.<ref name="tjugotre"/>

=== 1943 ===
[[Fil:A-01544 Hvalkokeri SKYTTEREN.jpg|mini|Det 172 meter lange flytende hvalkokeriet [[DS «Suevic»|«Skytteren»]] i opplag utenfor Tønsberg rundt 1930. Fartøyet ble senere en av de norske [[kvarstadbåtene]] i [[Göteborg]] under andre verdenskrig]]
[[Fil:Göteborg (Gothenburg), Västergötland, Sweden.jpg|mini|Stigbergskajen i Göteborg der Svenska Amerika Liniens båter la til, med terminalen «Amerikaskjulet», foto tatt i 1944 {{byline|Fredrik Bruno}}]]

I januar 1943 ble to lejdfartøy senket, «Brasil» og «Sveajarl»; begge forliste etter å ha seilt på sjøminer.<ref name="tjugotre"/>

I løpet av våren oppstod nok en gang et avbrudd i lejdtrafiken, denne gang var årsaken de såkalte [[kvarstadbåtene]]. Dette var norske fartøy som hadde ligget i havn i Sverige under den tyske invasjonen av Norge den 9. april 1940. Tyskland ville at disse fartøyene skulle føres til tyske havner, men fartøyene ble rekvirert av den norske eksilregjeringen i London ved [[Nortraship]], og fem av fartøyene seilte i begynnelsen av 1941 til Storbritannia.<ref name="sexhundrafyrtiotre">{{Harvnb|Thulstrup|Christophersen|Møller|1948|p=643}}</ref>

Da ytterligere fjorten fartøy, hvorav elleve nå hadde blitt overtatt av den britiske regjeringen, senere dette året forberedte seg på å seile, truet Tyskland med å avbryte lejdtrafiken.<ref name="sexhundrafyrtiotre"/> Fartøyene ble derfor belagt med [[kvarstad]] og fikk ikke forlate Sverige. Dette ledet imidlertid til protester fra den britiske regjeringen, kvarstaden ble erklært ugyldig av Högsta domstolen i Stockholm, og den 31. mars 1941 avgikk ti fartøy fra Göteborg mot Storbritannia. Disse ble imidlertid møtt i Skagerrak av tyske sjø- og luftstridskrefter, og bare to kom frem til Storbritannia.<ref name="sexhundrafyrtiotre"/>

I mai 1943 kom så lejdtrafiken igjen i gang, og i løpet av 1943 ankom 46 fartøy til Göteborg og 44 avgikk.<ref name="tjugotre"/> På bakgrunn av de mange minesprengningene ble lejdfartøyene fra og med våren 1943 utrustet med egne minesveipningsanordninger, såkalte paravaner, hvilket medførte at ingen flere fartøy ble senket av sjøminer.<ref name="tjugotre"/>

=== 1944 ===
I 1944 klarte lejdfartøyene seg helt uten tap. Totalt 78 lejdfartøy ankom og 77 avgikk dette året, hvilket dermed ble det året da flest reiser ble gjennomført.<ref name="tjugotre"/>

=== 1945 ===
Frem til den tyske våpenstillstanden i mai 1945 ankom 14 fartøy til Göteborg og 8 avgikk.