Redigerer Leiv Lea (avsnitt)

== Motstandskamp ==

=== Starten ===

Lege [[Henrik Giertsen]] var en venn av Lea, og han kom etter kampene i Gjesdal med i et utvalg oppnevnt av fylkesmann [[John Norem]] der oppgaven var å fungere som bindeledd mellom tyske [[Wehrmacht]] og norske krigsfanger.
Utvalget prøvde å hjelpe fangene på alle mulige måter, men innsatsen som trengtes var relativt kortvarig, siden fangene ble satt fri.  Okkupasjonsmakten begynte imidlertid å arrestere nordmenn på politisk grunnlag,
og også disse fangene, sammen med pårørende, trengte hjelp. Sammen diskuterte Lea og Giertsen hva som kunne gjøres, og etter mønster fra Bergen ønsket de å få i gang støttearbeid.  De to inviterte med seg Gerhard M. Vaaland, 
Harald Aanensen og Alfred Magnussen til et møte hjemme hos Giertsen.  Møtet resulterte i at gruppen satte i gang arbeid med å samle inn penger og fordele disse, både til personer som trengte støtte på grunn av nasjonal holdning og til Englandsfart.  Kasserer for gruppen var Ludvig Larsen.  Bedrifter og forretninger i byen ble fordelt mellom medlemmene, for å søke støtte.  Betydelige beløp ble på denne måten samlet inn og fordelt.   
Gjennom Lea gikk en del av midlene også direkte til illegalt arbeid.<ref name=STA1>[[#STA|K. Stahl: ''Motstandskampen'']] s.37 </ref> Giertsen ble sommeren 1941 utpekt fra Oslo til å lede «gjenoppbygningen av den sivile administrasjonen i Rogaland» - det vil si lokalavdelingen av [[Sivorg]].<ref name=STAV1>{{Kilde artikkel
| forfattere = Anders Haaland
| tittel = Stavanger under andre verdenskrig - i kamp for grunnlovsrettighetene
| publikasjon = Stavangeren.  Medlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger
| år = 2014
| hefte = Nr-1-2
| sider = 59-84
| url = http://www.byhistoriskforening.org/content/download/1326/7658/file/Stavangeren%201-2014%20(web)-2.pdf
| besøksdato = 2020-10-04
| arkiv-dato = 2016-04-19
| arkiv-url = https://web.archive.org/web/20160419001043/http://byhistoriskforening.org/content/download/1326/7658/file/Stavangeren%201-2014%20(web)-2.pdf
| url-status=død
}}</ref>

John Øvregaard var under kampene i Gjesdal blitt såret under bombeangrep og var ved kampslutt overført til militærsykehuset i Oslo. Offiserskamerater i Oslo hadde begynt å planlegge den første illegale militære etterretningsorganisasjonen, og disse ba nå John reise tilbake til Stavanger og kontakte noen få personer som kunne være kjerne i en lokale etterretningsgruppe. Vel tilbake i Stavanger kontaktet John igjen Leiv og innviet ham i oppgaven.<ref name=STA5/> Da var Lea alt i gang med å bygge opp en gruppe for etterretning.  John og Leiv ble enige om å samle informasjon og knytte kontakter hver på sin kant.  Øvregaard ble den som holdt kontakten med ledelsen i Oslo.  Organisasjonen som nå vokste fram med Leas advokatkontor som sentral er omtalt som den første begynnelsen til et lokalt hovedkontor for Milorg i Stavanger.<ref name=STA6>[[#STA|K. Stahl: ''Motstandskampen'']] s.34 </ref> 

[[Knut Stahl]] karakteriserer Leas innsats i denne tidlige perioden av krigen på følgende måte:<ref name=STA7>[[#STA|K. Stahl: ''Motstandskampen'']] s.104 </ref> 

{{sitat|Det må anses på det rene at det militære motstandsarbeidet kom i gang i betydelig omfang og med avgjort effektivitet tidligere i Stavangeravsnittet enn de fleste andre steder i landet.  Det henger som allerede påvist bl. a. sammen med de geografiske forhold, men tør nok like meget skyldes en enkelt mann, som med sin usvikelige tro, store energi og målbevisste innsats satte sitt stempel på de fleste av tidsrommets motstandstiltak.

Denne mannen var høyesterettsadvokat Leiv Lea.}}

=== Organisasjonsbygging ===

I starten av krigen var det mange uavhengige motstandsceller som opererte i Rogaland, men langsomt ble virksomheten samlet og gitt en felles ledelse, både lokalt og nasjonalt. Lea ble fort oppfattet som den naturlige lederen i Stavanger.  Han etablerte et stort nettverk av personlige medarbeidere og samarbeidende grupper.  Kontakten med England ble pleiet både gjennom Bergen og via motstandsgruppen til broren Rolv i Bærum.  

Blant dem som i 1941 sluttet seg til Lea var en annen pioner i motstandsarbeidet, [[Ola Horve]].  Han hadde selv tidlig dannet en motstandsgruppe for etterretning og Nordsjøfart.  Horve bygget den første telegrafsenderen som kom i bruk i Rogaland, og denne ble operert av Otto Olsen og [[Solveig Bergslien]] i perioden 1941-42.

Tidlig ute i oppbyggingen av militær etterretning i Stavanger var også de to daværende løytnantene [[Sigmund Ove Førde]] og Kaare Knudsen.  Førde fungerte som kurér, og Knudsen organiserte er stor gruppe lokale kontakter som hjalp til med å skaffe opplysninger.  Etter forslag fra Otto Olsen samlet også denne gruppen seg i 1941 under Leas ledelse.<ref name=STA3/>

Øvregaard informerte våren 1941 den sentrale ledelsen for militær etterretning i Oslo om Leas arbeid.  Lea fikk da direkte kontakt med [[Arvid Storsveen]] i Oslo, sjefen for Overkommandoens etterretningsvesen.  Fra hjemmefrontens ledelse fikk han nå overført betydelige beløp til støtte for arbeidet. Selv om Lea ennå ikke hadde noen offisiell utnevnelse, ble han nå betraktet som den lokale Milorg-lederen.<ref name=STA3>[[#STA|K. Stahl: ''Motstandskampen'']] s.108-110 </ref> 

Med seg i Stavanger hadde Lea blant mange andre [[Trygve Wyller (1888–1960)|Trygve Wyller]], [[Alf Gowart-Olsen]], Fridtjof Bjelland, [[Torolf Smedvig]] og Jacob 
Dreyer.<ref name=STAV1/> I distriktet var medarbeidere Halvard Laugaland på Hjelmeland, [[Trygve Holst]] i Strand, Arne Birkeland i Gjesdal og Tor Njaa i Flekkefjord.<ref name=STA3/>

I februar 1942 kom en av Milorgs ledere til Stavanger og utnevnte offisielt Lea som distriktssjef i region D-19.<ref name=STA2>[[#STA|K. Stahl: ''Motstandskampen'']] s.162 </ref>   
Dette omfattet den sørlige del av Rogaland, med unntak av Haugesundshalvøya.  Som nestkommanderende ble utnevnt Alf Gowart-Olsen.  Utnevnelsen var en formalitet og endret ikke arbeidet til Lea i særlig grad.  Det var tett kontakt mellom Stavanger-gruppen og Milorg-ledelsen, og Gowart-Olsen var i løpet av våren 1942 i Oslo en rekke ganger i kurertjeneste for Lea.  

=== Etterretning ===

Spionasje og etterretningstjeneste utgjorde det viktigste illegale arbeidet i Stavanger-distriktet. 

Skipsreder Alf Gowart-Olsen fikk som hovedoppgave å samle inn opplysninger om tysk skipsfart.  Til hjelp i dette arbeidet hadde han et nettverk av havnearbeidere og loser.  
Havnebetjent Kjell Søyland var sentral for å kartlegge konvoier og skipsanløp.  

Det var også viktig for gruppen å følge virksomheten ved flyplassene på Sola og Forus, og ved ulike tyske befestningsanlegg i distriktet.  

Da [[Odd Starheim|Odd Kjell Starheim]] i januar 1941 ble fraktet over fra England i ubåt for å bygge opp en etterretningsorganisasjon på Sør- og Sørvest-landet, hadde han fått oppgitt navnene til Lea og Trygve Wyller som kontaktpersoner i Stavanger.  Med seg i bagasjen hadde han blant annet en radiosender.  Etterretningsarbeidet i D-19 gikk da inn i en større sammenheng som dekket hele sør- og sørvest-kysten.

=== Invasjonsforberedelser ===

Milorg-ledelsen i Stavanger fikk tidlig i 1942 instruks om å forberede en mulig alliert invasjon i Rogaland.  En av de første oppgavene fra London var å identifisere en landingsplass for soldater og utstyr, enten i Strand-Årdal eller i Gjesdal-Bjerkreim.<ref name=HB>Håkon Barkve (1992): ''Sjukepleie i Sachsenhausen og Neuengamme.  Tillegg om heimefrontsarbeid og fengsel''.  Norges Hjemmefrontmuseums arkiv 940.5477 / 940.5318</ref> Gruppen til Trygve Holst i Strand utarbeidet en plan basert på et droppsted ved Sunnmork i Ryfylke.  Planen ble sendt til England via båt over Telavåg våren 1942.  

For å forberede en eventuell invasjon fikk en også i oppdrag å legge hemmelige telefonlinjer fra en rekke steder ved kysten og inn til Stavanger.  Dette arbeidet ble ledet av Leas nære medarbeider Jon Christen Skeie ved Stavanger Telefonforretning.  

For Milorg var det viktig å bygge opp våpenlagre og kartlegge lokale krefter som kunne hjelpe til under en eventuell alliert invasjon.