Redigerer Leiermål (avsnitt)

==Kongemakt, statskirkemakt og nye lover==
Etter [[kirkeordinans]]en av 1607<ref>[https://www.arkivverket.no/om-oss/vare-publikasjoner/arkivverkets-bokhandel/kilder-fra-perioden-15371814/kirkeordinansen-av-1607.forordning-om-ekteskapssaker-gitt-1582 Kirkeordinansen av 1607]</ref> skulle barn født i ekteskap [[dåp|døpes]] <u>før</u> [[preken]]en, mens barn født utenfor ekteskap skulle døpes <u>etterpå</u>, slik at «ære og vanære» ble holdt adskilt. Ved [[døpefont]]en skulle presten attpåtil formane ugifte foreldre til straff, bot og bedring særlig rettet mot mødrene om ikke å forsømme barnet, slik «[[skjøge]]r pleier». Barn født utenfor ekteskap fikk ingen [[arverett]] etter sin far; de var uønsket i [[laug]] og som [[fadder]]e. Reformasjonsjubileet i 1617 ble feiret med enda en innskjerping, en [[forordning]] mot leiermål, med straff i form av offentlig [[skriftemål|skrifte]] i kirken, opplevd som en stor og varig skam, i tillegg til bot til kongen, for kvinner satt til seks [[riksdaler]] eller verdien av to kuer, og det dobbelte for barnets far. Kunne ikke folk betale, skulle de straffes fysisk. I forordningen av 1617 ble begge kjønn definert som «løsaktige», og også barnets mor ble straffet, et brudd med tidligere lovgivning og rettsoppfatning der bare mannen var blitt straffet, ut fra tanken om at han hadde krenket kvinnens ære.<ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 228)</ref>

Rettspraksis fortsatte derfor uendret i lengre tid; tingbøker og [[sakefall]]slister frem til 1650-tallet viser at det fortsatt nesten var utelukkende menn som ble bøtelagt for leiermål. Ofte ble bøtene også nedsatt ut fra personens økonomiske evne. Men mot slutten av 1600-tallet slapp mannen straff, mens kvinnen måtte bære skammen og bøtene alene. Leiermål ble en [[kriminell]] handling som sorterte under ordinære [[domstol]]er, der man i [[katolsk]]e land overlot sakene til kirkelig rett. Straffen for ugifte kvinner som fødte et barn, ble så strenge at det i [[Danmark-Norge]] kom en lov om «fødsel i dølgsmål», der hvert dødfødt barn nå vakte mistanke om [[drap]], med bevisbyrden lagt på moren. Hadde hun ikke skaffet babyklær i forkant av nedkomsten, eller fortalt andre at hun ventet barn, og barnet deretter viste seg å være dødfødt, var det opp til henne å bevise at hun ikke hadde drept det.<ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 229)</ref>

I anledning forordningen av 1617 anførte kong [[Christian V]] at leiermålsbøtene fastsatt i [[1558]] ikke var store nok til å avholde folk fra utenomekteskapelige forhold.<ref>[http://www.dendanskehistoriskeforening.dk//pdf_histtid/103_1/53.pdf Inger Dübeck:] ''[[Voldtekt]] i retthistorisk lys'' (s. 61)</ref> Han stod for en voldsom innskjerping som også innebar [[privilegium|privilegier]] for militærvesenet, slik det ses i hans forordning av [[3. januar]] [[1671]]: «''Militære Betjente, [[Rytter]]e og [[Soldat]]er skulle være frie for Kirkens [[disiplin|Disciplin]] for Leyermaal.''» Fra da av kunne soldater drive hor uten å risikere straff eller bøter, mens kvinnen som var involvert, måtte betale bot.<ref>[[Bergsveinn Birgisson]]: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 155), forlaget Vigmostad Bjørke, ISBN 978-82-419-1827-8</ref>

I egne lov[[paragraf]]er i [[Christian Vs Norske Lov]] av 1687 står det at: «''Lettferdige kvinnfolk som ombringer sine [[foster|fostre]], skal [[halshugning|miste sin hals]], og deres hoder settes på en stake.''»<ref>''Norgeshistorie.no'', Aina Schiøtz: «Barnemord i lys av rettsmedisinens fremvekst». Hentet 7. feb. 2022 fra [https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1384-Barnemord-i-lys-av-rettsmedisinens-fremvekst.html]</ref> Også etter døden skulle moren straffes.

I [[enevoldstiden]] var barnemordersker den største gruppen dødsdømte i Norge. På 1700-tallet ble gjennomsnittlig fem slike kvinner halshogd hvert år, men mot slutten av hundreåret ble det vanlig å omgjøre straffen til mange års [[straffarbeid]].<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge 1'' (s. 130), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5</ref> På [[1800-tallet]] var fremdeles de fleste mord i Norge [[spedbarn]]sdrap.

Etter forordning av 5. januar [[1714]] skulle menn som ikke kunne betale leiermålsbøten sin, settes til festningsarbeid, mens kvinner skulle innsettes i «[[arbeidshus|spinnehuset]]». Fra [[1756]] var det bare leiermål som resulterte i et barn, som skulle straffes.<ref>[https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23249/MasterHals.pdf Caroline Elise Hals: ''Christiania Tukthus, sedelighetsforbrytelser 1775-79 og 1795-99'' (s. 11),] [[UiO]] 2010</ref> Mange kvinner fikk ettergitt leiermålsbøten fordi det var klart at de ikke maktet å betale den; men først i juni [[1812]] ble leiermålsbøtene avskaffet.<ref>[http://www.dendanskehistoriskeforening.dk//pdf_histtid/103_1/53.pdf Inger Dübeck: ''Voldtekt i retthistorisk lys'' (s. 62)]</ref> 

Christian Vs Norske Lov ble, i store trekk, gjeldende norsk lov frem til [[1842]]. Disse lovene bygde blant annet på [[Bibelen]], inkludert mange [[Gamle testamente|gammeltestamentlige]] regler og mosaiske rettsprinsipper. Lovene preges derfor av det vi i dag vil kalle barbariske straffeutmålinger, [[tortur]] og uakseptable definisjoner av og regler om [[sedelighet]] og sedelighetsforbrytelser, samt et stigmatiserende menneskesyn. 

===Kongelige leiermål===
De tre kongene Christian IV, [[Frederik III av Danmark og Norge|Fredrik III]] og Christian V fikk fra [[1611]] til [[1678]] til sammen 9 barn utenfor ekteskap med 5 forskjellige kvinner, altså ved leiermål. Men disse barna fikk [[etter]]navnet [[Gyldenløve]], [[greve]]titler, og flere inntok fremtredende posisjoner i [[statsforvaltning]]en, også i Norge. [[Christian Gyldenløve]] ble utnevnt til [[stiftamtmann]] i [[Bergen]] som fireåring.<ref>[https://runeberg.org/dbl/6/0338.html «Chr. Gyldenløve»]</ref>
[[Fil:Jelsa2.jpg|thumb|[[Jelsa kirke]].]]
===Geistlige leiermål===
Markus Pedersson var prest i [[Jelsa]] [[1622]]–68. Egentlig ville han gifte seg med en av de lokale jentene, men så dukket Sofie Jensdatter Vønster opp fra [[København]] og minnet ham på ekteskapsløftet han hadde gitt henne som student der. Først da biskopen innstevnet herr Markus for [[domkapitel]]et, gikk han med på å gifte seg med Sofie.<ref>[https://www.vl.no/religion/kirke/2021/01/04/et-tastetrykk-inn-til-kulturarven/ Lars O. Flydal: «Et tastetrykk inn til kulturarven»], ''[[Vårt Land]]'' 4. januar 2021</ref> Ryktet sa at de alt hadde et barn sammen, og at hun var gravid igjen da hun kom til Jelsa. Gravid var hun nok, for presten ble bøtelagt for å bære sitt barn for tidlig til [[dåp]]en, og for – i likhet med sin samtidige [[Petter Dass]] – å ha gått til sengs med sin «festemø» for tidlig. Både fru Sofie og herr Markus måtte stå offentlig [[skriftemål|skrifte]] for dette i [[Jelsa kirke]]. Det var en ydmykende start på ekteskapet. Hensikten med offentlig skrifte for leiermål hadde vært at de skyldige skulle tilgis og gjenopptas i [[menighet]]en, men på 1600-tallet vek [[tilgivelse]]n og tilbakeføringen til fellesskapet plassen for et preg av straff til skrekk og advarsel. Fru Sofie ble ikke kvitt ryktet om at hun hadde vært en ren [[horer|hore]], og herr Markus stevnet folk i menigheten for utsagn de var kommet med.<ref>[[Bente Gullveig Alver]]: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 200-01) forlaget Spartacus, Oslo, ISBN 978-82-304-0030-2</ref>