Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

==Bygningen==
===Konstruksjon i mur, stein og tre===

Murbygning var i lovgivningen definert som en bygning der ytterveggene er bygget bare i mur.<ref>Bygningsloven av 1899 § 28.</ref> Men de aller fleste murgårdene ble bygget i både stein, mur og tre: 
*mur i alle yttervegger, rundt trapperom, i den bærende veggen parallelt med og mellom ytterveggene (hjerteveggen) og i takgesimsene (overgangen mellom tak og vegg)
*stein i kjellermurer og fundamenter
*tre i takkonstruksjonen og etasjeskillene, ofte også under fundamentene, ved at bygningen står på tømmerflåter i leire

Konstruksjonen som beskrives her endret seg lite i perioden murbyen ble bygget,<ref>Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 36</ref> og murbyen har vist seg bestandig og fleksibel.<ref name="Even Smith Wergeland 2014">Even Smith Wergeland: «Ekspandér eller dø! Kommuneplan for Oslo mot 2030». I: ''[[Byminner (Oslo)|Byminner]]'', 3-4/2014, side 6–11.</ref> Den har vært i bruk i antikkens Roma og nederlandske, tyske og skandinaviske byer før Christiania.<ref>Siri Hoem: «Murbyen Oslo er liv laga!» I: ''Fremtid for fortiden'', 3-4/2017, side 3.</ref>

Yttervegger var strengt regulert av bygningslovene, med brannforebygging og krav til soliditet som hovedformål. 1875-loven krever for ytterveggene halvannenstens mur, det vil si en langside og en kortside av en murstein tykk, til sammen minst 14 tommer (36,4&nbsp;cm), som en videreføring av loven fra 1827 og 1842.<ref>1875-loven §§ 26 og 71.</ref> I 1899-loven ble tykkelsen øket til tostens mur i 1. etasje i treetasjes bygninger og 1. og 2. i firetasjes, og i femetasjes skulle tykkelsen være to og en halv sten i 1. og to sten i 2. og 3. I portrom skulle det være halvannen sten og nå ble også hjerteveggen regulert, den skulle være halvannensten. Trapperom skulle ha samme tykkelse som yttervegger. Bygninger av mer enn 40 meters lengde skulle ha brannvegg for hver 40. meter.<ref>Bygningsloven av 1899 § 28.</ref>

Etasjeskillene (bjelkelagene) ble fylt med stubbloftsleire, i 1899-loven § 84 definert som helt tørr leire. Arkitekten  [[Arne Gunnarsjaa]] (1939–2015) beskrev stubbloftfyll som vanligvis ren, tørr og pulverisert gråleire, kan også være tørr sand, kiselgur, eller knust avfall fra teglverk.<ref>Arne Gunnarsjaa: ''Arkitekturleksikon''. Oslo, Abstrakt, 2. utgave 2007, side 749. ISBN 978-82-7935-197-9.</ref> Egenskapene man ønsket var at materialet ikke kunne antennes, at det ikke inneholdt fuktighet og ikke organisk materiale som kunne være helseskadelig. Indre vegger uten bæring ble bygget i mur, tre eller utmurt bindingsverk.

Bygningenes dybde var ofte 10 til 12 meter, ikke bredere enn at bærebjelkene i etasjeskillene tilsvarte lengden på en tømmerstokk, rundt 6 meter. En bjelke lå fra vegg mot gatesiden til hjerteveggen, og en fra hjertevegg mot gårdsromsiden.<ref>Aslaksby 2017, side 214 og Marit Ekne Ruud: ''Historien om en gate. Motzfeldts gate på Grønland i Oslo 1890–1980-årene''. Magisteravhandling. Universitetet i Oslo, 1987.</ref> Arbeiderklassens trehus i tiden før murbyen hadde vanligvis bare én bjelkes dybde, det vil si 6 til 8 meter.<ref>Aslaksby 2017, side 10.</ref>

===Leire i grunnen, fundamenter og grunnmur===

Grunnen i Oslo er dominert av leire, og mange av murgårdene står på tømmerflåter. Fuktigheten i leiren hindrer at tømmeret råtner. Der det var mulig, ble gårdene fundamentert til fjell. Det har vist seg at gårdene som står i leire bevares like godt eller bedre enn de som står på fjell.<ref>Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 36.</ref>

[[Fil:Sokkel i grorudsyenitt Ullevålsveien 22.jpg|miniatyr|Sokkel på leiegård, Ullevålsveien 22, St. Hanshaugen, sannsynligvis [[Grefsensyenitt|lokal syenitt]].{{byline|Helge Høifødt}}]]

Bygningslovene av 1827 og 1842 hadde ikke bestemmelser om kjellermur og isolasjon mot bakken. I 1875-loven stilles det så strenge krav til fundamenter og isolering av yttervegger fra grunnmur, for å hindre fuktighet i å stige oppover i bygningen, at det i praksis var et krav at sokkelen var av (huggen) stein. Den vanligste steintypen var [[Grefsensyenitt|den rødlige syenitten fra Aker]]. Før 1875-loven kom var sokler i [[tørrmur]] blitt brukt i en viss utstrekning og dette ble sett på som utilstrekkelig både av sanitære grunner og soliditet. Fra slutten av århundret ble betongen bedre og vant innpass.<ref>1875-loven §§ 25 og 26, Oth. prop. 22 1875 side 4, Aslaksby 1998, side 402–3.</ref>

===Produksjon på byggeplassen og byggetid===

Produksjonen av teglstein ble industrialisert, og en del standardmoduler ble brukt i fasadene på leiegårdene. Men det aller meste av byggeprosessen var fremdeles håndverksarbeid og foregikk på byggeplassen. I Berlin la en murer 500 til 700 teglstein om dagen, mens steinbærerne bar opp 3000 til murerne om dagen.<ref>Aslaksby 1998, side 400.</ref> Om forholdene var de samme i Kristiania, vites ikke.

I Stockholm var byggetiden for en vanlig leiegård tre år: utsjakting og fundamentering første sommer, oppmuring og taktekking andre og ferdigstillelse tredje, i København var tilsvarende ett år.<ref>Aslaksby 1998, side 394 og 398.</ref>

===Trapperom og korridorer===

[[Fil:Trapperom Øvrefoss 2.jpg|miniatyr|Trapperom [[Øvrefoss (Oslo)|Øvrefoss]] 2, Grünerløkka, med glassmalerier og smijern i rekkverk.{{byline|Helge Høifødt}}]]

Trapperommene i leiegårder med sidebygninger – L-gårder – kunne formes i halvsirkel, kalt rotunde.<ref>Aslaksby 1986, side 109.</ref> Lovkravet til bredde på trapp i oppgang var 95&nbsp;cm, men fra 1 til 1,50 m var vanlig. Kjøkken- og kjellertrapp kunne være ned til 60&nbsp;cm. I Kristiania var bruk av glass, farget, etset eller med etterlikning av glassmaleri, vanlig i oppgangsvinduer.<ref>Aslaksby 1998, side 505–06.</ref>

Bygningslovene for Kristiania hindret de ekstreme løsningene med lange korridorer og mange arbeiderleiligheter til hver side som ble bygget i Berlin, København, Stockholm og andre steder, og 1875-loven § 21 om grense for areal per trapp hindret stort omfang av leiligheter med vindu bare til én side.<ref>Aslaksby 1998, side 472 og 477.</ref>

===Byggekvalitet===

Det finnes en rekke vitnesbyrd om dårlig kvalitet på murgårdene, særlig i spekulasjonsperioder. Gisne vinduer, sprekker som slipper kulde inn, bruk av fuktige trematerialer og for lite materialer til tetting var vanlige byggefeil. I legen [[Axel Holst]]s (1860–1931) undersøkelse i 1894 var det likevel en liten andel av murgårdene som kom i kategoriene så elendig at de ikke kunne settes i stand, og gjennomgående dårlig, men som kunne repareres, henholdsvis 2 og 9 %, mens tre- og bindingsverkshusene hadde andeler på 31 og 61 %.<ref>Fredriksen 1948, side 56–57 og 62.</ref> 

Lovgivningen ga rammer som ble sterkt bestemmende for bebyggelsen som i dag kalles murbyen. Det finnes mange eksempler på at utbyggere tøyet regelverket, særlig for å oppnå sterkere utnyttelse av tomter. Konkurransen mellom de mange små utbyggerne var hard. På den annen side ble murbyen bygget i et spenningsforhold mellom på den ene siden lovgivningens ivaretagelse av brannforbygging, sunnhet og soliditet, på den annen økonomisk interesser hos långivere, utbyggere, gårdeiere med flere og på den tredje siden forventningene til de som skulle leie bolig i murgårdene. Å tøye utnyttelsen slik at gårdene ble sett på som dårlige boliger, var ikke nødvendigvis lønnsomt, og det er ikke belegg for å si at omgåelse eller brudd på lovgivningen fikk stor betydning for murbyen slik den ble.<ref>Aslaksby 1986, side 155–56.</ref>

===Vinduer og innganger===

Materialene til vinduer ble plukket nøye ut, fra sentvoksende trær med tette årringer og høyt tjæreinnhold. Derfor kan de mer enn hundre år gamle originale vinduene i mange leiegårder holde i ytterligere mange årtier med vedlikehold.<ref>''Gode råd om gamle vinduer''. Oslo, Fortidsminneforeningen, 2003, side 9.</ref>

Pilarer i murverk mellom vinduer («pillerne») måtte etter 1827-loven være minst en alen. I 1842-loven falt dette kravet bort, slik at vinduer kunne plasseres tett og gruppert. I 1875-loven ble det bestemt at vinduer i første etasje ikke kunne slå utover, for å unngå konflikt med forbipasserende, med unntak for bygninger beregnet på store forsamlinger, og 1899-loven videreførte dette.<ref>1827-loven § 32, 1875-loven § 18, kravet for å kunne slå utover var minst 3 ½ alen over fortau, 1899-loven § 44, kravet her var minst 2,20 meter over fortau, men lavere vinduer kunne slå utover dersom de ikke gikk lenger ut enn sokkelfremspringet, Aslaksby 1985, side 285.</ref>

<gallery mode="packed"> 
Opprinnelige vinduer Krafts gate 4C.jpg|Opprinnelige vinduer i leiegården [[Krafts gate (Oslo)|Krafts gate]] 4C, St. Hanshaugen.{{byline|Helge Høifødt}}
Leirfallsgata 6 vinduer og etasjegesims.jpg|[[Leirfallsgata (Oslo)|Leirfallsgata]] 6, Grünerløkka, vinduer og etasjegesims med intakte trekninger.{{byline|Helge Høifødt}}
Fasade med portrom Grüners gate 5.jpg|Fasade med portrom, [[Grüners gate (Oslo)|Grüners gate]] 5, Grünerløkka.{{byline|Helge Høifødt}}
Inngangsparti Bygdøy allé 12.jpg|Inngangsparti [[Bygdøy allé (Oslo)|Bygdøy allé]] 12, Frogner.{{byline|Helge Høifødt}}
Inngangsparti Ullevålsveien 53B.jpg|Inngangsparti i leiegård fra 1890-årene, [[Ullevålsveien (Oslo)|Ullevålsveien]] 53B, St. Hanshaugen.{{byline|Helge Høifødt}}
</gallery>

===Tak og loft=== 

Det ble fra rundt 1840, etter svensk og tysk påvirkning, brukt en såkalt svensk [[takstol]], der takstolen ikke går ned til bjelkelaget i loftsgulvet. [[Sperre|Taksperrer]] og loftsbjelker forbindes med en knestokk som gir en lav vegg, kalt knevegg, på langsidene. Denne byggemåten gjorde det lettere å utnytte loftet, og ga plass nok over vinduene i øverste etasje til en skikkelig gesims.<ref>Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 36 og Aslaksby 2017, side 49.</ref>

Med 1827-loven kom det krav om takrenner med nedløpsrør. Takdrypp måtte ikke falle på naboeiendom, noe som førte til skikken med å gi bakbygninger pulttak (tak med fall bare til én side, navnet fra likheten med tradisjonell pult)<ref>Arne Gunnarsjaa: ''Arkitekturleksikon''. Oslo, Abstrakt, 2. utgave 2007, side 624–5. ISBN 978-82-7935-197-9.</ref>, slik at bygningen kunne plasseres helt inntil tomtegrensen i gårdsrommet og lede vannet til egen tomt.<ref>1827-loven § 18 og Aslaksby 1986, side 73.</ref> De fleste takrennene var i sink etter 1845, da bygningsloven for landet forbød takrenner i tre.<ref>Siri Hoem: «Takrenner og nedløp». I: ''Fremtid for fortiden'' 1/2014, side 17.</ref>

I første del av 1800-tallet var takene på murgårder ganske bratte, for å utnytte loftsarealene. Med 1827-loven skulle taket ha minst 90 graders mønevinkel, begrunnet med skjønnhet, da de gamle, spisse tak med 60 graders mønevinkel eller mindre, ga et «stygt og smakløst utseende». Spisse tak gjorde dessuten vind mer følbar, gatene ble skumle og mørke og brannsikkerheten blir svekket fordi det blir plass til mer brennbart materiale i taket og spisse tak er vanskelig å bevege seg på. Bare ildfaste materialer var tillatt til taktekking. På slutten av århundret ble det mange tak som skrådde langt mer mot gaten enn gårdsrommet, og dermed fikk bygningen en reell etasje med stående vinduer i et meget skrått tak. Voldsomme takoppbygg og hjørnetårn ble det mange av i 1890-årene. 1899-loven strammet inn muligheten for bratt tak mot gate ved at tak mot gater smalere enn 13 meter kunne ha maksimal helling på 45 grader, mot bredere gater 60 grader.<ref>1827-loven § 22 og motivene side 505–06, 1842-loven § 24, 1875-loven § 36, 1899-loven § 49 og Christensen 2007, side 126–27.</ref>

Midt i 1890-årene kom det bratte tak med skiferdekke eller falsede metallplater, innfatning i valset sink, mønekam med stang, arkitektonisk behandlede arker med mere på påkostede gårder i sentrum og vest. I boligstrøkene dominerte teglpanner.<ref>Bruun, side 41 og Aslaksby 1998, side 560.</ref>

<gallery mode="packed"> 
Taklandskap Bolteløkka mellom Stensgata og Sofies gate.jpg|Taklandskap på [[Bolteløkka]] mellom [[Stensgata (Oslo)|Stensgata]] og [[Sofies gate (Oslo)|Sofies gate]] og frittliggende leiegårder langs Ullevålsveien.{{byline|Helge Høifødt}} 
Gesims med tannsnitt Sorgenfrigata 19A Majorstuen.jpg|Gesims med tannsnitt, [[Sorgenfrigata (Oslo)|Sorgenfrigata]] 19A, Majorstuen.{{byline|Helge Høifødt}}
Ullevålsveien 53 med bratt tak mot gaten.jpg|[[Ullevålsveien (Oslo)|Ullevålsveien]] 53 med bratt tak mot gaten, nr. 51 med hjørnetårn.{{byline|Helge Høifødt}}
</gallery>

===Balkonger, karnapper, portaler, arker og kvister===


I 1827-loven var [[balkong]]er av jern og stein og [[portal]]er og [[Søylegang|kollonader]] (søylerekke som bærer [[arkitrav]] eller buerekke) tillatt, mens [[karnapp]]er og vinduer som bryter gatelinjen var forbudt.<ref>1827-loven § 13, 1842-loven § 14, 1875-loven § 17 og 1899-loven § 54.</ref> Det samme gjaldt [[Ark (tak)|arker]], kvister og gavler mot gate. I 1833 ble kvister i bindingsverk tillatt, det kom mange slike som ble ansett å være «misfostre», og adgangen ble strammet inn igjen i 1842. I det hele er det få arker og kvister mot gatesiden i murbyen i Oslo. 1842-loven ga adgang til arker, kvister og andre påbygninger på takene, men de måtte være av «grunnmur».<ref>1827-loven § 22, lovendringene i 1833 § 7, 1842-loven § 24, 1875-loven § 37 og 1899-loven § 33.</ref> I de fleste leiegårdene var loftet brukt til boder inn mot kneveggen og klestørk midt i loftsrommet, der taket er høyt.<ref>Aslaksby 2017, side 218.</ref> Inntrukne balkonger ([[loggia]]) finnes bare i vest, unntatt i en gård i krysset [[Oslo gate (Oslo)|Oslogate]] / [[Schweigaards gate (Oslo)|Schweigaards gate]].<ref>Delutredning III, side 60.</ref>

Midt på 1700-tallet fantes karnapper på hvert fjerde hus i Christiania. De hindret trafikken og ble forbudt i 1745, men mange var der fortsatt i 1827.<ref>Roede 2016, side 58, 70 og 124.</ref> 1827-loven og 1842-loven tillot ikke karnapper. I 1875-loven ble hengende karnapper på de brukne hjørnene tillatt så lenge de ikke kom lavere enn 5 alen (3,15 meter) over fortauet.<ref>1875-loven § 17 og Bruun, side 41–42.</ref> 1899-loven begrenset karnapper og balkonger til gater som var minst 15,70 meter brede, de skulle ikke stikke mer enn 80&nbsp;cm ut, og det skulle være 4,50 meter mellom dem og fortauet. Fra 1875 ble [[risalitt]]er (bygningsfremspring) tillatt i gater der byggelinjen var trukket tilbake fra gatelinjen, vanligvis for å anlegge forhage, og risalitter ble derfor mest vanlig på vestkanten. Karnapper og balkonger ble bygget med stålbjelker inn i etasjeskillene, og kom i allmenn bruk først mot århundreskiftet.<ref>Arne Lie Christensen: «Murbyen». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 6.</ref> I Berlin kom karnapper, balkonger og loggiaer i alminnelig bruk i 1870-årene.<ref>Aslaksby 1998, side 364.</ref>

<gallery mode="packed"> 
Ullevålsveien 53 til 59 med balkonger.jpg|Ullevålsveien 53 til 59, St. Hanshaugen, balkonger med [[smijern]].{{byline|Helge Høifødt}}
Portal gjennom bakgård Korsgata 27 B og C.jpg|Portal gjennom bakgård, Korsgata 27 B og C, Grünerløkka.{{byline|Helge Høifødt}}
</gallery>