Redigerer Leconte de Lisle (avsnitt)

=== Dikter ===
I Paris ga han ut sin første diktsamling, ''La Venus de Milo'' («Venus fra Milo»), som skaffet ham mange beundrere. I [[1873]] ble han biblioteksassistent ved [[Palais du Luxembourg]], og i [[1886]] ble han valgt inn i [[Académie française]] som [[Victor Hugo]]s etterfølger. Foruten en mengde diktsamlinger og [[tragedie]]r etter gresk mønster ga han ut en rekke prosaoversettelser av [[Theokrit]], [[Homer]], [[Hesiod]], [[Aiskhylos]], [[Sofokles]], [[Evripides]] og [[Horats]]. Komponisten [[Jules Massenet]] har satt musikk til hans tragedie ''Les Érinnyes''.

Leconte de Lisles ideal var en ''poésie objective''. Denne skulle ikke gi uttrykk for noe lyrisk «jeg»s romantiske følelsesutgydelser, men presentere for det meste deskriptivt sine skjønne, belevne og ubelevje ''sujet''s fra samtids og fortid, men også i dikts form skildre gamle og nye mytologike og kosmologiske forestillinger. Slik som var vanlig den gan, presenterte han sine dikt i tidsskrifter og fra tid til annewn i samleverker. I 1852 utgav han ''Poèmes antiques'', i 1862 ''Poèmes barbares'', 1873 ''Les Érinnyes'', 1884 ''Poèmes tragiques''. Hans formfullendt sisselerte, heller kjølige dikt, vakte etterhvert beundring hos literatturkritikere og litteraturkjennere, og hans bolig i Paris ble sentrum for tilhengere av [[den parnassiske skole]] (''Parnassiens''), som han ble betraktet som ledestjerne for. 

Hans diktning er inspirert av de antikke poetene, den har en klassisk korrekt rytme, og er rik på eksotiske beskrivelser og fremmedartede navn. Samtidig er den preget av ''impassibilité'', en viss avstand til sitt emne, som gjør at den kan virke kald. Under de strenge estetiske kravene ligger en dyp [[pessimisme]], som fikk Leconte de Lisle til å ta tilflukt i antikken og i myter og religioner i det gamle [[India]].