Redigerer Laug (avsnitt)

=== Norge ===
Laugsvesenet var lite utviklet i Norge, bortsett fra i landets største by [[Bergen]]. En kongelig [[forordning]] fra 1293/94 forbød i Bergen laug for [[los]]er, [[gullsmed]]er, jernsmeder, Englands-farere, håndverkssvenner, arbeidsmenn, ølbryggere og tjenestekvinner. Det vitner om tilløp til faglige sammenslutninger i rikets den gang største by.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 175), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5 </ref> 

I [[Christiania]] var det bare tre håndverksfag som før midten av 1600-tallet var organisert i laug – [[skredder]]e, skomakere og [[gullsmed]]er. Senere ble det også opprettet laug for [[vever]]e, [[slakter]]e, [[smed]]er, [[baker]]e, [[snekker]]e og [[fellbereder]]e. Myndighetene fulgte en laugsfiendtlig politikk og forsøkte å avskaffe dem eller begrense og overvåke virksomheten. Etter nye laugsforordninger av [[1681]] og [[1682]] fikk laugene statutter eller ''laugsskråer'' utarbeidet av byens [[magistrat]] og godkjent av sentraladministrasjonen i [[København]]. Magistraten oppnevnte også laugenes tillitsmenn og skulle ha en bisitter på alle møter.

Den siste ankomne laugsbror fikk oppgaven som laugsbud. Oppgavene hans var å innkalle mestrene til laugsmøte og innkreve avgift til laugskassen, «tidepengene». I Bergen der det kunne være 50-60 mestere innenfor samme fag, fikk laugsbudet det så travelt før hvert laugsmøte at man ikke kalte inn med mindre det gjaldt presserende saker. Alle møter skulle også godkjennes av byens magistrat og overværes av en bisitter. Bisittervervet gikk på omgang blant [[rådmann|rådmennene]]. Bisitteren tok vare på den ene av de to [[nøkkel|nøklene]] til laugets lade som inneholdt protokoller, dokumenter og tidepenger. Møtet var ugyldig hvis ikke laden stod åpen. [[Oldermann]]en satt med den andre nøkkelen. Bisitteren skulle som øvrighetens representant melde fra hvis lauget brøt noen kongelig bestemmelse. Annethvert år skulle ny oldermann velges. Da foreslo lauget tre [[kandidat]]er, og magistraten utnevnte den ene til ny oldermann, oftest den eldste. Ble ikke lauget enig om kandidatene, kunne magistraten utnevne oldermann etter eget ønske. Laugene forsøkte støtt å unngå innblanding utefra. Falske nøkler ble laget, møter holdt uten bisitter, og både fra [[kobberslager]]- og skredderlauget i Bergen finnes egne protokoller for de hemmelige møtene utover 1700-tallet, minst like tykke som protokollene for lovlige møter.<ref>Knut Mykland: ''Den lange fredstiden'' (s. 270)</ref>

I [[1839]] ble alle laug opphevet, og i [[1866]] ble det ved lov bestemt at alle laug skulle bortfalle innen utgangen av [[1869]], unntatt Bergens bakerlaug, der medlemmenes virksomhet var knyttet til privilegerte bakergårder. Først i [[1894]] mistet lauget sine privilegier, etter å ha forsvart dem helt opp til [[Høyesterett]]. Bergens bakerlaug ble således det siste laug i Norge.<ref>{{Kilde www|url=https://spesial.w.uib.no/?page_id=1180|tittel=Knut L. Espelid: Bergens Bakerlaug|besøksdato=2022-01-08|språk=en-US|verk=Seksjon for Spesialsamlinger|forlag=Universitetsbiblioteket i Bergen}}</ref>

Håndverkere i Norge bruker i vår tid ofte betegnelsen laug på sine interesse- og bransje[[organisasjon]]er, blant annet gjelder dette [[Malermester|malerbransjen]].