Redigerer Lars Trygve Heyerdahl-Larsen (avsnitt)

=== Pionerinnsats i motstandsbevegelsen ===
Utover høsten 1940 begynte sentrale organer for motstandskampen i det tyskokkuperte Norge å bli etablert, særlig fremprovosert av de såkalte [[Riksrådsforhandlingene]]. Lars Trygve Heyerdahl-Larsen ble tidlig med i ledelsen av den militære motstandsdelen, etterhvert kjent som Milorg, under [[major]] [[Olaf Helset]], stedfortreder for general Otto Ruge. Etter Helset ble arrestert i februar 1941 tok daværende oberstløytnant [[Ole Berg]] over som leder, og Lars Trygve Heyerdahl-Larsen arbeidet da under Bergs daglige leder [[Jakob Schive]]. Da oppgavene vokste med organisasjonen ble det våren 1941 behov for en bedre struktur. I mai 1941 møttes så Ole Berg, Jakob Schive, [[Johan Holst]], Arne Krogh-Johansen, Lars Trygve Heyerdahl-Larsen, [[Viggo Widerøe]] og [[Johan Gørrissen]].<ref>Kjeldstadli 1959, s. 74–78</ref> Under møtet la Schive frem at han og hans to hjelpere, Arne Krogh-Johansen og Lars Trygve Heyerdahl-Larsen, hadde fått et for stort ansvar, og det ble bestemt at Milorgs militære råd, med Johan Holst og Ole Berg, skulle opprettes. Dette er sannsynligvis første gang at den militære motstandsorganisasjonen ble omtalt som Milorg.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://okkupasjonen.no/7969-2/|tittel=4. mai 1941 av Okkupasjonen|besøksdato=22. mars 2025|forlag=okkupasjonen.no|sitat=Schive gir uttrykk for at han og hans to hjelpere har fått et uforholdsmessig stort ansvar. Møtet beslutter å opprette «Milorgs militære råd». Dette skal i første omgang bestå av to mann; Johan Holst og Ole Berg. Schive skal fortsette som «daglig leder». Dette er sannsynligvis første gang navnet Milorg blir brukt som betegnelse på den militære motstandsbevegelse.}}</ref> Lars Trygve Heyerdahl-Larsen rekrutterte høsten 1941 sin svoger, [[Kai Holst]], til Milorg.<ref>Pryser 1994, s. 89</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Motstand eller samarbeid?
|For å forstå Lars Trygve Heyerdahl-Larsens innsats i den norske motstandsbevegelsen er det viktig å være klar over hvor få som drev aktivt motstandsarbeid, eller motstandsarbeid i det hele tatt. Det store flertall av innbyggerne i det tysk-okkuperte Norge fortsatte med sitt etter landet ble invadert og okkupert av tyske styrker. De gikk på arbeid og skole, som før invasjonen, og de fleste samarbeidet slik sett med de tyske okkupantene. Det betyr ikke at flertallet støttet okkupasjonen eller [[Vidkun Quisling]]s parti [[Nasjonal samling]], men det var et langt skritt - for langt for det store flertall - å drive aktivt motstandsarbeid.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1714-motstand.html|tittel=Motstand|besøksdato=25. mars 2025|forfattere=Olav Njølstad|dato=25. november 2015|forlag=Norgeshistorie.no|sitat=Det tyske overfallet 9. april 1940 ble møtt med sjokk og harme, men det viste seg snart at nordmennene inntok ulike holdninger til okkupanten. De fleste prøvde å begrense kontakten med tyskerne til et minimum, samtidig som de motvillig tilpasset seg okkupasjonsstyrets bestemmelser og krav. Andre fant det nytteløst å gjøre motstand og innstilte seg på kompromisser og samarbeid med fienden. Enkelte ønsket okkupanten velkommen av ideologiske grunner eller lot seg friste til å yte fienden tjenester for egen vinnings skyld. I tillegg var det noen menn og kvinner – ikke mange, men flere etter hvert – som nektet å godta nederlaget, og som var villige til å utfordre okkupasjonsregimet og sette livet på spill i kampen for et fritt Norge.}}</ref>|align=right}}