Redigerer Langobarder (avsnitt)

===Erobringen av Italia===

I [[560]] dukket en ny, energisk konge opp. [[Alboin]] beseiret nabofolket [[gepider|gepidene]], gjorde dem til sine undersåtter og i [[566]] og giftet seg med datter til deres kong Cunimond, [[Rosmunda]]. Våren [[568]] ledet Alboin langobardene over [[De julianske alpene]] for å invadere det nordlige [[Italia]], sammen med andre [[germanske stammer]] som levde sammen med dem ([[bayrere]], [[gepider]], [[saksere]]) samt [[protobulgarere|bulgarere]]. 

Den første viktige byen som falt var ''Forum Iulii'' ([[Cividale del Friuli]]) nordøst i Italia i [[568]] eller [[569]]. Der skapte Alboin det første langobardiske hertugdømmet – av totalt 35 – som han overlot til sin nevø [[Gisulf]]. Snart falt [[Vicenza]], [[Verona]] og [[Brescia]] i germanske hender. Sommeren [[569]] erobret langobardene romernes sentrum i det nordlige Italia, [[Milano]]. Området var i ferd med å hente seg inn etter den forferdelige [[gotiske krig (535-552)|gotiske krig]], og den lille [[Det bysantinske riket|bysantinske]] hæren som skulle forsvare det, kunne nesten ikke gjøre noen ting. [[Eksark]]en som ble sendt til Italia av keiser [[Justinian II]], Longinus, kunne bare forsvare kystbyer som kunne forsynes av den mektige bysantinske flåten. [[Pavia]] falt etter en beleiring på tre år i [[572]] og ble den første hovedstaden til det nye langobardiske kongedømmet i Italia. 

I de etterfølgende årene, trengte langobardene videre sørover, erobret [[Toscana]] og etablerte to hertugdømmer, [[hertugdømmet Spoleto|Spoleto]] og [[Hertugdømmet Benevento|Benevento]] under [[Zotto]] som snart ble delvis uavhengig og varte lenger enn det nordlige kongedømmet, det overlevde helt inn i det [[12. århundre]]t. Bysantinerne klarte å beholde kontrollen over områdene rundt Ravenna og Roma, bare forbundet av en tynn landkorridor som gikk gjennom [[Perugia]].

Langobardenes territorium var delt inn i 36 hertugdømmer. Lederen av hvert av disse slo seg ned i de største byene. Kongen kontrollerte dem og administrerte landet gjennom utsendinger kalt ''gastaldi''. Denne inndelingen, sammen med den uavhengige stillingen til hertugdømmene, gjorde at kongedømmet manglet enhet. Det var svakt selv ovenfor bysantinerne da de delvis tok seg sammen etter den innledende invasjonen. De var enda svakere da langobardene sto overfor den økende makten til [[frankere|frankerne]]. Som et svar på dette problemet forsøkte kongen å sentralisere makten over tid. Men i dette forsøket mistet de kontrollen over [[Spoleto]] og [[Benevento]].

Da de gikk inn i Italia, var og forble noen av langobardene fremdeles hedninger, mens noen var [[arianisme|ariansk]] kristne. Derfor hadde de ikke et særlig godt forhold til [[den katolske kirke]]. Ettersom de ble værende i Italia, tok de gradvis romerske titler, navn og tradisjoner, og de konverterte delvis til den ortodokse tro i det [[7. århundre]], men ikke uten en lang rekke religiøse og etniske stridigheter.
[[Fil:Nuremberg chronicles - Theudelinda, Queen of the Lombards (CLr).jpg|thumb|250px|Dronning Theodelinda, i en illustrasjon i den nesten tusen år yngre [[Nürnbergkrøniken]].]]
[[Alboin]] ble myrdet i [[Verona]] i et komplott ledet av hans kone som etterpå fikk ly i [[Ravenna]]. Hans etterfølger, [[Cleph]], ble også drept i en konspirasjon etter et hensynsløst styre på 18 måneder. Hans død innledet et mellomstyre på flere år hvor hertugene ikke valgte en ny konge og som blir regnet som en voldelig og kaotisk periode. I [[584]] valgte hertugene kong Clephs sønn, [[Authari]], da de var truet av en frankisk invasjon. I [[589]] giftet Authari seg med [[Theodelinda]], datter av hertugen av [[bayere|bayerne]], [[Garibald I]]. Den katolske Theodelinda var venn av pave [[Pregorius I]] og ivret for kristningen av sitt folk. I mellomtiden arbeidet Authari med å gjenforene riket internt og forsøkte å reorganisere administrasjonen. Hertugene gav halvparten av sine inntekter i skatt til kongen og hans hoff i [[Pavia]]. I utenrikspolitikken klarte Authari å forhindre den farlige alliansen mellom bysantinerne og frankerne.

Authari døde i [[Pavia]] i [[590]]. Hans etterfølger var [[Agilulf]], hertugen av [[Torino]], som i [[591]] også giftet seg med Theodelinda. Han kjempet mot opprørshertugene i Nord-Italia, erobret [[Padova]] ([[601]]), [[Cremona]] og [[Mantova]] ([[603]]) og fikk exarken i Ravenna til å betale betydelig skatt. Theodelinda styrte alene til [[651]] og ble etterfulgt av [[Adaloald]]. [[Arioald]] som giftet seg med Theodelindas datter Gundeberga, avsatte Adaloald i spissen for arianerne som gjorde motstand mot den tidligere kongen.