Redigerer Lamia (mytologi) (avsnitt)

== Tolkninger ==
[[Fil:Topsell-91.jpg|upright|thumb|left|En framstilling fra 1600-tallet av Lamia fra [[Edward Topsell]]s ''The History of Four-Footed Beasts'']]
[[Fil:Herbert James Draper, Study for Lamia.jpg|thumb|Studie for Lamia, Herbert James Draper (1909).]]
Mødre over hele [[Europa]] pleide å true sin barn med fortellingen om Lamia.<ref>[[Tertullianus]]: ''Mot Valentinius'', kapittel III</ref> «Hun ble en form for eventyrfigur, brukt av mødre og barnepiker for å få til god oppførsel blant barn.»<ref name="Leinweber">Leinweber, D.W. (1994): «Witchcraft and Lamiae in ''The Golden Ass''» i: ''Folklore'' 105, s. 77-82</ref>

Mange skumle detaljer ble funnet på av senere skribenter, satt sammen i det [[Østromerriket|bysantinske]] leksikonet ''[[Suda]]'', utvidet i [[renessansen]]s [[poesi]] og samlet på nytt i [[Thomas Bulfinch]]s antologier av [[Fabel|fabler]] (1850-tallet) og ''Brewer's Dictionary of Phrase and Fable'' (1870): Lamia var misunnelige på andre mødre og spiste deres barn. Hun var vanligvis kvinne, men komedieforfatteren [[Aristofanes]] forestilte seg at en [[Hermafroditos|hermafrodittisk]] [[fallos]].<ref>Aristofanes: ''Freden'', l..758</ref> «På tiden til [[Lucius Apuleius Platonicus|Apuleius]], var ikke bare Lamias karaktertrekk fritt blandet inn folkelige oppfatninger om hekseri, men ved en del nivåer var selve navnene vekslende.»<ref>Leinweber (1994), s. 78</ref> Lamia har også blitt sammenlignet med [[middelalderen]]s ''[[succubus]]'' og mor til trollet [[Grendel]] som opptrer i det [[Angelsaksisk litteratur|angelsaksiske]] heltediktet ''[[Beowulf]]''.<ref>Kiessling, Nicolas K. (februar 1986): «Grendel: A New Aspect» i: ''Modern Philology'' '''65'''.3, s. 191–201.</ref>

Apuleius i ''[[Det gyldne esel]]'' beskriver heksen Meroe og hennes søster som ''lamiae'':<ref>Den engelske utgaven av den elisabethanske oversetteren William Adlington gjenga ''lamiae'' som «hags», «hurpe» eller «trollkjerring», noe som gjorde Apuleius' særskilte referanse uklar for generasjoner av engelske lesere; jf. Apuleius (1989): ''Metamorphoses'', Harvard University Press</ref> «De tre fremste trollkvinnene i romanen — Meroe, Panthia og Pamfylia — avslører også mange [[vampyr]]iske egenskaper som generelt var assosiert med ''lamiae''».<ref name="Leinweber" />

En fortolkning fastslår at Lamia kan ha vært en forførerinne, slik som i [[Sofistene|sofisten]] [[Filostratos]]' ''Livet til Apollonios fra Tyana'' (gresk: Τὰ ἐς τὸν Τυανέα Ἀπολλώνιον; latin: ''Vita Apollonii Tyanensis''), en biografi over [[Pytagoreerne|nypythagoristiske]] filosofen [[Apollonios fra Tyana]]. Her avslører Apollonios til den unge brudgommen Menippos at hans utkårete kvinne, som han i all hast skal gifte seg med, i virkeligheten er en Lamia som planlegger å fortære ham.<ref name="Leinweber" /> En del skjøger og prostituerte het Lamia som navn.<ref>Kerényi (1951): ''The Gods of the Greeks'', s 40.</ref> Forbindelsen mellom [[Demetrios I Poliorketes]] og kurtisanen [[Lamia fra Athen]] var beryktet.<ref>[[Plutark]]: Livet til Demetrios'', xxv.9</ref><ref>[[Claudius Aelianus]]: ''Varia Historia'', XII.xvii.1</ref><ref>[[Athenaios]]: ''Deipnosophistaí'', III.lix.29.</ref> I et maleri av [[Herbert James Draper]] (1909, illustrasjon over), er Lamia framstilt i tunglynt stemning som ser på slangen på hennes forarm og hun synes å representere en [[hetære]]. Selv om den nedre delen av hennes kropp er menneskelig, hentyder maleren til hennes assosiasjon til [[slange (symbol)|slangesymbolikk]] ved at hennes midje er drapert inn et slangeskinn. I emblemer i renessansen hadde Lamia kroppen til en slange og brystene og hodet til en kvinne, tilsvarende forestillingen av [[hykleri]].<ref>Nohrnberg, James (2014): [http://books.google.no/books?id=MNP_AwAAQBAJ&pg=PA242&lpg=PA242&dq=hypocrisy+%2B+lamia&source=bl&ots=HMubqzs0_T&sig=Zt-dNUq2_XhxjjdxPOtA4Bqppgw&hl=no&sa=X&ei=B45iVNCzM4z3O9qogKgH&ved=0CCoQ6AEwBA#v=onepage&q=hypocrisy%20%2B%20lamia&f=false ''The Analogy of «The Faerie Queene»''], Princeton University Press, s. 241-242</ref>

[[Kristendom|Kristne]] forfattere advarte mot den forførende kraften til ''lamiae''. I hans avhandling fra [[800-tallet]] om [[skilsmisse]], ''De divortio'', listet erkebiskop [[Hinkmar av Reims]] opp ''lamiae'' blant de overnaturlige farene som truet ekteskap, og identifiserte dem med [[Geniscus|''geniciales feminae'']],<ref>Hinkmar: ''De divortio Lotharii'' («Om [[Lothar II av Lotharingia|Lothar]]s skilsmisse»), XV Interrogatio, MGH Concilia 4 Supplementum, 205, som sitert hos Filotas, Bernadotte (2005): ''Pagan Survivals, Superstitions and Popular Cultures in Early Medieval Pastoral Literature'', Pontifical Institute of Mediaeval Studies, s. 305.</ref> kvinnelige reproduktive ånder.<ref>I hans 1628 ''Glossarium mediae et infimae latinitatis'', [[Charles du Fresne|Du Cange]] gjorde opptegnelse av ''geniciales feminae'', og assosierte dem med ordene vedrørende til ''generasjon'' og ''genitalia''; [http://ducange.enc.sorbonne.fr/GENICIALES oppslag online]</ref>

[[John Keats]] beskrev Lamia i diktsamlingen ''Lamia and Other Poems'' (1820) hvor han presenterte en beskrivelse av ulike farger av Lamia som var basert på Robert Burtons ''The Anatomy of Melancholy'' ([[1621]]).<ref>Keats gjorde et notat til dette mot slutten av første side i en renskrift: se Harrold, William E. (oktober 1966): «Keats's 'Lamia' and Peacock's 'Rhododaphne'» i: ''The Modern Language Review'' '''61'''.4 (579–584), s. 579 og noter med bibliografi på dette punktet.</ref> Keats fortellinger følger den generelle handlingsgang til Filostratos hvor Apollonios avslørte Lamias sanne natur før bryllupet.