Redigerer Lafteverk (avsnitt)

== Laftet ==
[[Fil:Kamlaft.jpg|thumb|left|Kamlaft, fra [[Eidsfoss]]. {{Byline|Kjetil Lenes}}]]
[[Fil:Findal notch.jpg|thumb|Oppriss og snitt av findalslaft, det vanligste laftehogget i middelalderen. Overhogget er ført ned til midten av stokken.]]
[[Fil:Restauration_of_old_timber_logged_building_at_Eiktunet_free_air_museum_in_Norway_D.jpg|thumb|left|Luselaft fra sommerfjøset til setra på [[Eiktunet friluftsmuseum]]. Dette er den enkleste måten å lafte på. I stedet for at det ble laftet helt i hverandre, ble det jukset litt og lagt en kortere stokk i mellom, altså "lusa", for å fylle tomrommet. Luselaft ble gjerne brukt til fjøs og løer. {{Byline|Øyvind Holmstad}}]]
[[Fil:Rauland notch.jpg|thumb|Oppriss og snitt av raulandslaft, middelaldersk laftehogg med navn etter Raulandstua fra [[Numedal]], nå på [[Norsk Folkemuseum]]. Raulandslaftet med midtstilt hals ble også brukt i nyere tid.]]
[[File:Meddrag.jpg|thumb|Meddrag av smijern. Avstanden mellom spissene kan reguleres med en skyvbar ring. {{Byline|B. Askholm}}]]
[[Fil:Findalslaft.jpg|thumb|left|Findalslaft - Alfstadloftet i Rollag oppført ca. 1193{{Byline|Arnstein Rønning}}]]
[[File:4160. Portal paa Holmenkollen Turisthotel - no-nb digifoto 20140313 00027 bldsa FA0784.jpg|thumb|«Portal paa [[Holmenkollen Turisthotel]]» viser tidstypisk «[[nasjonalromantisk]]» byggeskikk. Hotellet ble reist 1896, men brant ned 1914.{{Byline|[[Olaf Martin Peder Væring]] / [[Nasjonalbiblioteket]]s bildesamling}}]]
Laftehogget kan utføres på mange forskjellige måter, fra enkle V-formede hogg til kompliserte sammenføyninger som sikrer både stabilitet og trekkfrihet. Vanlig i middelalderen var det å la overhogget gå helt inn til midten av stokken, slik at ''halsen'' ble liggende i nedre halvdel, eller omvendt. (''[[Findalslaft]]'', av norrønt ''fyrnðar'' = ''fortids-''). I nyere tid ble det vanlig å hogge slik at halsen kom midt i stokkens høyde. Det ble oftest gjort slik at en knast (barke eller kverke) i underhogget ble nøyaktig tilpasset et tilsvarende nedhogg (not) i overhogget på stokken under. (''Barkenov'' eller ''kverkenov''). Formen er kjent fra middelalderen (''raulandslaft''). Tverrsnittet av halsen kan få mange ulike former – trekantet, skrå eller rett firkantet, sekskantet, trapesformet eller sammensatt. Laftehogg med loddrette sider regnes for å være mindre gode, fordi de kan åpne seg hvis tømmeret krymper. Noen laft hogges slik at de runde stokksidene skjærer hverandre helt presist, uten synlig hoggespor utenfor laftet. Men de fleste laftehogg, særlig i nyere tid, tar utgangspunkt i at det først hogges ''kinninger'' på begge sider av stokken, på øvre eller nedre halvdel, eller begge. Kinningene er skrå flater som skjærer hverandre langs et loddrett plan midt i laftehogget (eller aksen for den kryssende stokken). Med kinninger får partiet av stokken der laftet skal hogges et sekskantet tverrsnitt, noe som gjør det lettere å måle og merke for hogget. Kinningene blir stående synlige ved siden av laftet, og noen ganger blir de i dekorativ hensikt ført videre langs stokken.

Den utstikkende stokkenden utenfor laftet kalles ''laftehodet''. På laftehus fra middelalderen fikk laftehodet nesten alltid samme form som stokktverrsnittet – runde laftehoder til rundtømmer, ovale til ovaltelgjet tømmer. Senere ble det større frihet til å forme laftehodene, men tømrerne fulgte moter som kunne variere lokalt og over tid. Formen på laftehodet er derfor et hjelpemiddel til å datere gamle hus. På 1600- og 1700-tallet kunne hus med rundtømmer få både runde hoder, eller avsmalnende ovale, firkantede eller sekskantede hoder. Lokalt fikk noen typer navn som «katthugunov», «hesthugunov», «okshugunov» eller «hjartnov». På 1800-tallet ble laftetømmer oftest skåret eller telgjet med flate sider, slik at tverrsnittet ble tilnærmet åttekantet. Laftehodene fikk som regel samme åttekantform.

Praksis for godt laftehåndverk tilsier at hodene ikke skal berøre hverandre, og ikke ha medfar på undersiden, slik som stokken mellom laftene. Det skal være litt avstand mellom hodene, og undersiden skal være flattelgjet eller avrundet. Laftehodet er en utsatt del av huset og får lett skader. Laft med innhogg helt inn til midten av stokken er særlig utsatt for å sprekke og for at biter av hodet løsner.

Etter at det på slutten av 1700-tallet ble vanlig å bordkle lafteveggene, kom ''sinklaft'' og ''kamlaft'' i bruk. Der blir stokkene, ofte med tilnærmet rektangulært tverrsnitt, felt sammen med tømmerforbindelser som er utviklet i [[bindingsverk]]steknikken, uten utstikkende laftehoder. Sinklaftet gjorde det mulig å lage bordkledde hus med presise, rettvinklede hjørner.