Redigerer Ladejarlene (avsnitt)

==Håløygenes flytting til Trøndelag==
Hålogalendingen Ottar har i sin beretning til den engelske kong [[Alfred den store]] gitt et utfyllende bilde av nordlendingenes utfordringer på 800-tallet. De nordnorske stormennenes utbytte fra primærnæringer, spesielt jordbruk og dyrehold, var små. Ottar opplyste selv at han – som en av de mektigste og rikeste i landsdelen – hadde 20 kyr, 20 sauer og 20 svin, i tillegg til 600 [[reinsdyr]]. Men skattleggingen av og handelen med [[finner|finnene]] ga enorme inntekter, spesielt fra skinn og pels som var kostbare handelsvarer lenger sør. De stormenn som klarte å utruste [[handelsskip]] sørover til de store markedene (Ottar selv dro til [[Slesvig]]), tjente godt. Men farefullt var det å dra med handelsskip langs norskekysten, for den gang var «''hver vestlandsk stormann [[sjørøver]] av profesjon''».<ref>[[Andreas Holmsen]]: ''Norges historie'', 1971, s 136</ref> Historikeren [[Andreas Holmsen]] mener at Ottars handelsferd sørover er representativ også for håløygjarlenes handelsvirksomhet som la grunnlaget for deres maktposisjon,<ref>Holmsen skriver: «''Denne beretningen viser oss to viktige ting: For det første at de nordnorske stormennene skaffet seg svære mengder av varer som hadde høy kurs i europeisk handel; for det andre at de i vikingtiden førte disse varene ut av landet selv. Det måtte da bli livsviktig for dem å trygge seilasen rundt den lange norskekysten mot overfall av høvdinger som bodde ved leden. Men det ble nettopp i vikingtiden, da hver vestlandsk stormann var sjørøver av profesjon, en oppgave som oversteg den enkelte hålogalendings krefter. Derfor fikk Håkon Grjotgardssons forfedre mannjamt følge av sine standsfeller nordpå når de satte ut for å legge landet sørover under seg.''» Holmsen, s. 135-36</ref> og gjorde kontroll med skipsleia sørover avgjørende for handelsrutene.

Sannsynligvis var det derfor Grjotgard Herlaugsson etablerte sitt hovedsete på Selva i Agdenes på [[Trondheimsfjorden]]s sørside, for å kontrollere innseilingen med de rike jordbruksbygdene i Trøndelag, blant annet på [[Innherred]]. Det sies riktignok ikke eksplisitt i kildene at han etablerte et hovedsete i Selva, bare at Eirik Blodøks var i [[gjestebud]] der, og at Grjotgard selv døde der; men lokaliseringen vurderes som naturlig og rimelig.<ref name="EBT">Eilert Bjørkvik. «Trøndelag gjennom tusenåra»: I: ''Trøndelag''. Redigert av Snorre Evensberget og [[Gerd Søraa]]. Gyldendal, 1978. ISBN 82-05-08224-3 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012082824001 ebok fra bokhylla.no])</ref> Også med [[friserne]] i Nordvest-Tyskland drev håløygjarlene handel. Deres hovedsete før de kom til Trøndelag, er usikkert, men [[Malangen]] i [[Troms]] er foreslått,<ref>Andreas Holmsen hevder at de kom fra Malangen (''Norges historie'', 1971, s. 136)</ref> og når historikeren [[Jordanes]] i sin ''Getica'' («gotersagaen» fra rundt år 551) nevner et folkeslag langt nord som han kaller «adogit», kan dette ha vært en forvanskning av «håløyg»<ref>[[Jordanes]]: ''Gotesaga'', Det Norske Samlaget, 1932, s. 34</ref> eller av [[stedsnavn]]et [[Andøya]].<ref>B. Nerman: ''Det svenska rikets uppkomst'' (s. 36), Stockholm, 1925</ref> Det er også pekt på tilknytning til høvdingsetet [[Borg i Lofoten]].<ref>[[Torgrim Titlestad]]: ''Norge i vikingtid'' (2011), s. 104</ref> Jarlene ønsket kontroll videre langs skipsleia sørover, og i forståelse med kong Harald dro Grjotgards sønn Håkon sørover, men falt i et slag mot Atle jarl i Sogn.<ref>Olav Skjevig: «Nye herrer til Trøndelag», ''Trøndelags historie'' (2005), bd. 1, s. 208</ref>

Kildene, framfor alt Snorre og ''[[Ågrip]]'', har ulike syn på om Harald Hårfagre eller Håkon Grjotgardsson var den første reelle makthaver i Trøndelag. Den historiske dom er nok at Håkon ladejarl møtte Harald Hårfagre som en tilnærmet likemann.<ref>[[Frans-Arne Stylegar]] skriver: «''Det er som herskere med egen makt og betydelige politiske ambisjoner at vi i denne boken skal fremstille ladejarlene. Det er antagelig riktigere å oppfatte ladejarlene som en konkurrent til de østnorske ynglingene («Hårfagreætten») enn som mer eller mindre lydige redskaper for dem.''», Stylegar, s 26-27</ref> Harald hadde underlagt seg store deler av [[Opplandene]] og kanskje også områder lenger sør på Østlandet før han dro mot Trøndelag, mens Håkon hadde startet en slags rikssamling nordfra. Historikeren [[Andreas Holmsen]] hevder at de to storhøvdingene dannet et forbund med felles interesser: Håkon ble Haralds mann i Trøndelag og fikk et solid fotfeste på [[Lade]] i Strindafylket ved (i) det nåværende Trondheim, mens Harald dro til Møre og Vestlandet og tuktet småkongene der. For å besegle [[allianse]]n giftet Harald seg med Håkons datter [[Åsa Håkonsdatter|Åsa]]. Som Håkon jarls allierte dro kong Harald videre til Møre og inkluderte [[Ragnvald Mørejarl]] i forbundet.