Redigerer Kykladisk kunst (avsnitt)

== Kykladisk skulpturer ==
[[Fil:Cycladic idol 02.JPG|thumb|Kykladiske skulpturer i Det nasjonale arkeologiske museum i Athen.]]
Tidlige kykladiske skulpturer består hovedsakelig av kvinnefigurer som strekker seg fra enkle modifikasjoner av stein til utviklede representasjoner av den menneskelige former, en del med naturlige proporsjoner og andre langt mer idealisert uttrykk.<ref name="Heilbrunn"/>

Hva som er best kjent fra denne perioden er kykladiske marmorskulptur som vanligvis kalles for «idoler» eller «statuetter», skjønt ingen av disse betegnelsene er helt korrekte: «idol» antyder en religiøs funksjon, noe forskerne ikke er enige om, og «statuett» er en betegnelse for små statuer, men det passer ikke på de større figurene, noen av dem er legemsstore. Disse marmorstatuene er spredt rundt Egeerhavet, noe som antyder at de var populære blant folket på Kreta og fastlandet.<ref>Doumas (1969), s. 81</ref> Kanskje den mest kjente av disse figurene framstiller musikere: en er av harpespiller og en annen av en fløytespiller.<ref>Higgins (1981), s. 61</ref> Datert til rundt 2500 f.Kr. er disse musikerne tidvis blitt karakterisert som «de tidligste bevarte musikere fra Egeerhavet».<ref>Higgins (1981), s. 60</ref>

Flertallet av disse figurene er imidlertid meget stiliserte og abstrakte representasjoner av den menneskelige form som typisk sett en flat, [[geometri]]sk kvalitet som gir dem en påfallende likhet med dagens moderne kunstuttrykk. I tillegg finnes det bevis som tyder på at disse figurene også opprinnelig var malt i skarpe farger, men fargene har erodert bort i årenes løp.<ref>[http://www.getty.edu/art/exhibitions/cycladic/ «Prehistoric Arts of the Eastern Mediterranean»], ''Getty Museum''</ref> De fleste av de abstrakte figurene nakne kvinnefigurer med armene foldet over maven. De skribenter som har betraktet disse gjenstandene fra et [[antropologi]]sk eller [[psykologi]]sk synsvinkel, har antatt at de er representasjoner av [[Modergudinne]]n, noe som er innenfor en kontinuerlig tradisjon av neolittiske kvinnefigurer som blant annet den svulstige [[Venus fra Willendorf]].<ref>Gimbutas, Marija (1991): ''The Language of the Goddess'', HarperCollins, s. 203</ref><ref>Neumann, Erich (1963): ''The Great Mother: An Analysis of the Archetype'', overs. Ralph Manheim, Princeton University Press, 2. utg, s. 113.</ref> En del arkeologer er dog ikke like samstemte i denne ideologiseringen av figurene.<ref>Thimme, J. (1965): «Die Religioese Bedeutung der Kykladenidole» i: ''Antike Kunst'' '''8''', ss. 72-86</ref> Isteden har arkeologer fremmet tolkninger av figurene som gudebilder, dødsbilder, barns dukker, og andre fortolkninger. En forsker mente at de var «mer enn som dukker og antagelig mindre enn som hellige idoler».<ref name="Emily Vermeule 1974, p. 52">Vermeule, Emily (1974): ''Greece in the Bronze Age'', University of Chicago Press, s. 52.</ref>

Forslag om at disse bildene var idoler i den strenge betydning — kultobjekter som var fokuset til en rituell dyrkelse — er ikke bekreftet [[arkeologi]]ske undersøkelser.<ref name="Marangou">Marangou, L. (1990): ''Cycladic Culture: Naxos in the 3rd Millenium BC'', Athens, ss. 101, 141</ref> Hva arkeologien antyder er at disse bildene ble jevnlig benyttet i gravskikkene: de har alle blitt funnet i graver. Dog viser i det minste en del av dem klare tegn på å ha blitt reparert, noe som antyder at de var objekter som ble verdsatt av den avdøde mens vedkommende var i live og ble ikke gjort særskilt for begravelsen, et fenomen som det ikke er funnet noen forklaring for. Figurene synes å bli gravlagt med både kvinner og menn.<ref name="Marangou"/> Slike figurer ble dog ikke funnet i samtlige graver.<ref name="Emily Vermeule 1974, p. 52"/>