Redigerer Kvinnefronten (avsnitt)

===1970-tallet ===
Fra slutten av 1960-tallet vokste det fram en ny kvinnebevegelse i USA og Vest-Europa. Bevegelsen var mangfoldig, organisasjonene mange og til dels løse og kampmetodene varierende.<ref>Elisabeth Lønnå: ''Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913'', Gyldendal 1996, ISBN 8205244952, side 225 ff.</ref> I 1970 inviterte [[Oslo Kvinnesaksforening]] den amerikanske journalisten og aktivisten [[Jo Freeman]] til Oslo, og 7. september ble det arrangert et møte med henne på [[Universitetet i Oslo|Universitetet på Blindern]]. Med utgangspunkt i dette møtet ble flere diskusjons- og aktivistgrupper etablert under samlenavnet ''[[Nyfeministene]]''. Gruppene hadde verken formelle ledere eller formålsparagrafer. Enda om teorigrunnlaget for den «gamle» og den «nye» kvinnebevegelsen på mange vis var likt, fant mange nyfeminister Kvinnesaksforeningen for eksklusiv, høflig, akademisk og ikke minst byråkratisk. Organisasjonsformen ble sett på som mannlig. Freeman hadde argumentert for bevisstgjøringsgrupper som en ny organisasjonsform, og ut fra dette dukket slagordet «Det personlige er politisk» opp.<ref>Elisabeth Lønnå: ''Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913'', Gyldendal 1996, ISBN 8205244952, side 230–234.</ref>

I oktober 1971 arrangerte [[Det Norske Studentersamfund]] i Oslo et møte om kvinnepolitikk. Her holdt [[Wenche Hjellum]] en innledning under tittelen «Kvinnen – reservearme for kapitalen»<ref>Innledningen ble trykt i ''Samtiden'' nr. 4, 1972 med tittelen «Kamp mot kvinneundertrykking».</ref> der hun hevdet at kampen for kvinnefrigjøring må være en antikapitalistisk kamp og en del av klassekampen. Alle kvinner er undertrykt, sa hun, men kvinner fra ulike klasser rammes ulikt. Hun tok til orde for egen kvinneorganisering. Hjellums synspunkter vakte motbør blant nyfeminister i salen, der noen mente at det ikke var behov for nye kvinneorganisasjoner, men mulighet for søsterskap.<ref>«Kvinnens kår er som proletarens», ''Aftenposten'' aftenutgave 19. oktober 1971, side 6.</ref> Hjellum var medlem av [[Marxist-Leninistiske Grupper|MLG]] (Marxist-leninistiske grupper), en organisasjon som samme vinter vedtok å gå inn for å organisere en ny landsomfattende kvinneorganisasjon. Lokale kvinnefront-grupper ble så etter hvert etablert rundt om i landet.<ref>Pål Steigan: ''På den himmelske freds plass'', Aschehoug 1985, side 138.</ref>  Blant initiativtakerne var [[Tove Stang Dahl]],  [[Kitty Strand]],<ref>Aanesen (2018), side 22.</ref> [[Gro Hagemann]] og [[Kari Austbø]].<ref>Korrespondanse med Kari Austbø, 7. desember 2021.</ref>

8. mars 1972 tok Kvinnefronten initiativ til feiring av [[den internasjonale kvinnedagen]] i Oslo. Arrangementet var et samarbeid med Oslo Kvinnesaksforening, Oslo Demokratiske Kvinneforbund og «Gruppe 29-3».<ref>Annonse i ''Dagbladet'' 8. mars 1972, side 2.</ref> Omtrent 200 deltok i fakkeltog, og Hagemann holdt appell på [[Universitetsplassen (Oslo)|Universitetsplassen]].<ref>«Kvinnefronten med fakkeltog i Oslo», ''Arbeiderbladet'' 9. mars 1972, side 12.</ref> Dette innebar en ny giv for feiring av kvinnedagen.

==== Kvinnefronten etableres ====
En oppstartskonferanse ble holdt i Oslo 19. mars 1972, der 200 kvinner ble enige om å starte Kvinnefronten, «en interesseorganisasjon hvor ''alle'' kvinner som blir rammet av kvinneundertrykking kan samles».<ref>Fra heftet ''Om Kvinnefronten'', utgitt av arbeidsutvalget 1. august 1972.</ref> 2.–3. desember samme år hadde så organisasjonen sitt første landsmøte. Det bel vedtatt et arbeidsgrunnlag og organisatoriske retningslinjer. En viktig uenighet var om Kvinnefronten skulle samle kvinnene på venstresida eller om en skulle sikte mot alle kvinner uavhengig av politisk oppfatning. Det siste synet fikk størst oppslutning. En annen diskusjon var om en skulle konsentrere seg om kvinnenes særegne krav eller om en også skulle ta opp støtte til andre undertrykte organisasjoner.<ref>«"... vi er mange, over halvparten ..."», ''Klassekampen'' 17. januar 1973, side 4.</ref><ref>«Konstituerende landsmøte i Kvinnefronten», NTB-melding trykt i flere aviser, blant annet ''Sandefjords Blad'' 4. desember 1972.</ref> Omtrent samtidig ble det opprettet et kontaktorgan mellom [[Norsk Kvinnesaksforening]], Kvinnefronten, Nyfeministene, [[Norsk Kvinneforbund]] og [[Norsk Kvinneparti]].<ref>«Kontaktorgan skal arbeide for kvinnekrav», ''Aftenposten'' 1. desember 1972, side 11.</ref>

Hovedparolen for Kvinnefronten var fra starten av «kamp mot all kvinneundertrykking – for frigjøring av kvinnene». Underparoler dreide seg om lik rett til arbeid og utdanning, likelønn, flere barnehager (daginstitusjoner), prisøkning på dagligvarer og boliger, bedre økonomiske kår for gifte og ugifte kvinner med barn og økte bevilgninger til helse-, sosial-  og barnevernskoler.<ref>«Kvinner bygger sin egen front», ''Arbeiderbladet'' 20. mars 1972, side 14.</ref>

Kvinnefronten fikk en sentral rolle i 1970-tallets radikale og aktivistiske kvinnekamp. Den favnet fra starten den radikale venstresiden til venstre for Arbeiderpartiet, med medlemmer som hadde tilhørighet i både [[Arbeidernes kommunistparti]] (AKP) med forløpere<ref>AKP ble stiftet i februar 1973. Forløpere var blant annet [[Marxist-Leninistiske Grupper|MLG]] og [[SUF(m-l)]].</ref> og i [[Sosialistisk Folkeparti]]. Kvinnefronten hadde fra starten et forholdsvis forsiktig program i forhold til det marxistiske utgangspunktet. I arbeidsprogrammet fra 1972 nevnes kamp mot kapitalkreftene bare én gang.<ref>Elisabeth Lønnå: ''Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913'', Gyldendal 1996, ISBN 8205244952, side 237.</ref> 

Kvinnefronten vokste raskt og ble snart Norges største kvinnesaksorganisasjon med rundt 3000–4000 medlemmer på det meste.<ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1914-kvinnefrigjoring.html|tittel=Kvinnefrigjøring|besøksdato=2020-05-14|forfattere=Gro Hagemann|dato=2015-11-25|fornavn=|etternavn=|fornavn2=|etternavn2=|språk=|verk=Norgeshistorie.no|forlag=|sitat=}}</ref>

==== Forholdet til feminismen ====
[[Feminisme]] som begrep var lansert av franske [[Utopi|utopiske sosialister]] på begynnelsen av 1800-tallet. Likevel fikk begrepet mot slutten av århundret et mer [[borgerlig]] stempel. På en internasjonal kongress for sosialistiske kvinner i 1907 slo [[Clara Zetkin]] fast at samarbeid mellom den proletære kvinnebevegelsen og den borgerlige feministbevegelsen ikke kunne være aktuelt.<ref>Trine Rogg Korsvik: «Kvinnekamp! Politiske spenninger i kvinnefrigjøringsbevegelsene i Norge og Frankrike i 1970-åra», i Idar Helle, Knut Kjeldstadli og Jardar Sørvoll: ''Historier om motstand. Kollektive bevegelser i det 20. århundret'',  Abstrakt forlag 2010, ISBN 9788279353041,  side 104.</ref> Skillet mellom de to retningene skulle også bli aktuelt i den nye kvinnebevegelsen i Norge, noe som ble tydelig ved Kvinnefrontens landsmøte i februar 1974. Her ble det valgt et landsstyre med et flertall som var medlem av AKP eller støttet partiets kvinnepolitiske linje.<ref>Trine Rogg Korsvik: «Kvinnekamp! Politiske spenninger i kvinnefrigjøringsbevegelsene i Norge og Frankrike i 1970-åra», i Idar Helle, Knut Kjeldstadli og Jardar Sørvoll: ''Historier om motstand. Kollektive bevegelser i det 20. århundret'',  Abstrakt forlag 2010, ISBN 9788279353041,  side 105.</ref> Det ble også vedtatt – med 156 mot 12 stemmer<ref>«Reis kampen blant arbeiderkvinnene», [https://akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1974/rf_1974_02.pdf ''Røde Fane'' nr. 2, 1974], side 2.</ref> – en ny politisk plattform som la hovedvekt på kvinners rett til arbeid og prioriterte arbeid fram mot [[Tariffoppgjør|tariffoppgjøret]] samme år. Fra SV-hold ble plattformen omtalt som antisosialistisk og antifeministisk,<ref>Hilde Vogt: «Hvor går kvinnefronten?», ''Orientering'' nr. 7, 1974, side 10. SV var på denne tida [[Sosialistisk Valgforbund]], et forsøk på å samle [[Sosialistisk Folkeparti]], [[Norges Kommunistiske Parti]] og venstreutbrytere fra [[Arbeiderpartiet]]. Vogt og andre kvinnefront-medlemmer knytta til SV («8-gruppa»)  fremmet på landsmøtet et eget forslag til plattform.</ref> mens AKP-ere omtalte den som «en avgrensing mot feminismen».<ref>«Vi må forene alle som lar seg forene i kampen mot kvinneundertrykking» av signaturen «T., Oslo» (omtalt som medlem av AKP), ''Klassekampen'' 27. mars 1974, side 12.</ref>

Debatten om Kvinnefrontens linje fortsatte utover i 1974. I april brøt noen medlemmer i Bergen ut og dannet [[Clara-gruppa]]. De ønsket seg en rein sosialistisk kvinneorganisasjon. I Oslo ble [[Sosialistisk kvinneforum]] etablert.<ref>Ole Martin Rønning: «Kvinnekamp, imperialisme og monopolkapital. Kvinnefronten og ml-bevegelsen 1972–1982», ''Arbeiderhistorie. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek'', Oslo 2005, side 206.</ref> Samme år diskuterte partiledelsen i AKP Kvinnefrontens plattform. Det var et ønske at fronten tydeligere skulle ta utgangspunkt i arbeiderkvinnenes situasjon og ta avstand fra feministisk tilnærming.<ref name=":0" /> Dette ble fulgt opp av Kvinnefronten gjennom en kampanje som er omtalt som «fei feminismen ut».<ref name="Korsvik">Korsvik, Trine Rogg (2010): «Kvinnekamp! Politiske spenninger i frigjøringsbevegelsene i Norge og Frankrike i 1970-åra». I Sørvoll, Jardar, Kjeldstadli, Knut og Helle, Idar (red.), ''Historier om motstand: kollektive bevegelser i det 20. århundret''. Oslo, Abstrakt, s. 107</ref><ref name="Taule">Siv Taule (2017): ''«Støtt de lesbiske i Kina og Albania!»:  Lesbiskfeministiske tidsskrift fra 1970- og 1980-tallet''</ref> Dette er omtalt som «det tydeligste tegnet på AKP (m-l)s inngripen i Kvinnefronten i 1974». Kampanjen gikk ut på å markere avstand fra den «borgerlige feminismen», idet en mente at feminismen ikke bidro til kvinners frigjøring.<ref name=":0">Oda Karin Brunsell Harsvik (2019), ''Å erobre de forlatte skanser: Kvinnene i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) 1973–1984'', s. 43</ref><ref>«Gjør bruk av Kvinnebevegelsens historiske erfaringer», ''Røde Fane'', 2, 1974, s. 24–36</ref>

Mens organisasjonen i den første tida hadde fungert som en enhetsfront som samlet nyfeminister, ml-ere og andre sosialister, kom det nå til motsetninger og brudd.<ref>Rønning (2005), side 220.</ref> Samarbeidet ble vanskeligere også i saker der en stort sett var enige. Et eksempel er i [[Grenlandområdet|Grenlandsområdet]], der det var uenighet hvordan abortkampen skulle drives og der det ble brudd i samarbeidet om felles lokaler (Kvinnehuset).<ref>Nyfeministene: «Kvinnefronten uten toleranse for andres arbeidsmetoder», ''Varden'' 19. april 1975, side 12. Kvinnefronten i Grenland: «Nyfeministene er en belastning for kvinnekampen og Kvinnehuset», ''Varden'' 21. april 1975, side 6.</ref>

Nyfeministene var i denne perioden i «konstant opposisjon til Kvinnefronten, og var redde for at kvinnefrontere skulle kuppe organisasjonen deres for å bygge AKP (m-l)».<ref name="kvinnehistorie">{{Kilde www|url=https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2965|tittel=Kvinnefronten|besøksdato=2020-05-14|språk=no|verk=Kvinnehistorie.no}}</ref>  Konflikten mellom de to organisasjonene var imidlertid størst i de store universitetsbyene. Utover i landet var motsetningene mindre.<ref>[https://kvinnehistorie.kunder.ravn.no/artikkel/t-2920 «Nyfeministene»] {{Wayback|url=https://kvinnehistorie.kunder.ravn.no/artikkel/t-2920 |date=20221017100432 }}, på ''Kvinnehistorie.no''. Datert 2003; besøkt 17. oktober 2022.</ref>

==== Venstredreining ====
Våren 1975 gjennomførte AKP en større endring av sin politiske kurs generelt, manifestert i det interne dokumentet «Teser om høyreavviket». Tesene kritiserte også partimedlemmers arbeid i Kvinnefronten. Det ble sagt at frontens plattform og uttalelser ikke var tydelig på hvem som var fiender og venner og manglet en klar holdning til [[Imperialisme|imperialismen]] og sosialimperialismen (et kodeord for Sovjetunionens utenrikspolitikk). Fronten var blitt småborgerlig og dominert av intellektuelle og manglet evne til å trekke med seg arbeiderkvinner.<ref>Rønning (205), side 208.</ref><ref>Harsvik (2019), side 45 ff.</ref>

Allerede høsten 1974 hadde denne kritikken begynt å slå inn i Kvinnefronten, og i desember hadde to av medlemmene i landsarbeidsutvalget meldt seg ut på grunn av uenigheter om plattformen og påstått maktkamp i ledelsen.<ref>Rønning (2005), side 207–208.</ref> I 1975 ble det ytterligere stridigheter knyttet til Internasjonale spørsmål. I Oslo og Akershus førte dette til splittelse og flere hundre utmeldinger. I oktober tok noen av disse initiativ til dannelse av organisasjonen [[Brød og roser]].<ref>Rønning (2005), side 210–211.</ref>

I februar 1976 fastslo Kvinnefrontens landsmøte at monopolkapitalen og det imperialistiske verdenssystemet hindret kvinnenes frigjøring og at det derfor var nødvendig å reise kampen mot USA og Sovjet. Som oppsummering av forrige periode vedtok landsmøtet at prioriteringen av saker knyttet til arbeidsliv, abort og daghjem i stor grad hadde vært riktig, men at arbeidet mot «raseringa av kvinnearbeidsplassene og de politiske oppsigelsene» hadde kommet for seint i gang. Man burde også i større grad gått i spissen «for å reise støtten til kvinner som slåss for frigjøring i andre land».<ref>Rønning (2005), side 213.</ref><ref>''[https://pdf-arkivet.no/kvinnefronten/om_kvinnefronten_1976.pdf Om Kvinnefronten. Plattform, vedtekter og andre vedtak fra Kvinnefrontens 3. landsmøte 7. og 8. februar 1976]'', utgitt av Kvinnefronten i Norge</ref> Dette var i samsvar med den reviderte linja til AKP. Forholdet mellom kvinnefrigjøring og [[antiimperialisme]] var imidlertid ikke noe reint AKP-påfunn; det var også et element i en resolusjon fra FNs kvinneårskonferanse I [[Mexico]] sommeren 1975.<ref>Harsvik (2019), side 59.</ref>

Demonstrasjonene på [[Den internasjonale kvinnedagen|kvinnedagen 8. mars]] viste utviklinga i forholdet mellom kvinneorganisasjonene. Fra det første toget i 1972 var det uenighet om organisasjonsformen. Kvinnefronten og Norsk Kvinnesaksforening (som var med fra 1973) ønsket et opplegg med forhåndsgodkjente hovedparoler, mens Nyfeministene ikke ville ha noen slags binding. På den andre siden var Kvinnefrontens forslag til paroler etter hvert så stramme og i henhold til AKPs linje at de andre organisasjonene ikke kunne godta dem. Fra 1975 ble det i flere år derfor i Oslo og enkelte andre steder arrangert to separate 8. mars-tog, ett dominert av Kvinnefronten og ett av Nyfeministene og andre kvinneorganisasjoner.<ref>Lønnå (1996), side 240 f.</ref>