Redigerer Kvernsteinsbruddene i Selbu (avsnitt)

== Levemåte ==
Arbeidsforholdene og boforholdene var tøffe, de benyttet boliger som ofte blir kalt for koier, byggemetode og plassering varierte avhengig av tidsepoke. I den tidlige fasen av kvernsteinsdrifta var det vanlig at koiene ble plassert på lune steder nær vann, men med noe avstand ifra bruddene (Rolseth,1947). Det er i senere tid påvist at det stedvis var plasser som hadde mange små koier i klyngesamfunn, som ved Store Kvernfjellvann (Haarstad, 1977). Oppskalering av kvernsteindrifta i starten av 1800-tallet førte til at nye områder lengre opp i snaufjellet ble tatt i bruk. Koier beregnet for værharde strøk ble derfor bygget, med bakgrunn i dette ble koier som kalles for «Felstoggo» tatt i bruk. Ett av kjennetegnende på denne at var de karakteristiske lange lave bygninger med torvtak. Den østre delen besto av en tømret kasse mens den vestre delen ble murt opp av stein. Disse bygningene ble forsøkt plassert tett inntil arbeidsstedet. Boligen lå i øst-vest retning for at snøen skulle blåse vekk fra inngangsdøren, som var som en to-delt hytte, plass til hester og smierom i den ene enden, mens det i den andre var ett oppholdsrom med plass til 10-15 stk. Størrelsene på disse kunne variere mellom 4,5 x 5 til 8 x 9 meter (Haarstad, 1977). Kostholdet og leveviset var relativt fast, de hadde lager av ulike matvarer, men de måtte ha forsyninger ett par ganger i måneden, mye av dette tok de med seg på turene inn hver 14 dag. Vinterdrifta og sesongens lengde kunne variere avhengig av arbeidslagets kapasitet, minimum jul, noen ganger februar, men ofte drev de frem til påsketider eller til at føret ble for dårlig (Haarstad, 1972).