Redigerer Kvarstadbåtene (avsnitt)

== Domstolsforhandlingene ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H04810, Joachim von Ribbentrop.jpg|miniatyr|Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop truet med å ta fartøyene i Göteborg med makt {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:The cabinet of Sweden 1939 and prime minister Hansson.jpg|miniatyr|Den svenske [[Regjeringen Hansson III|samlingsregjeringen]] under statsminister [[Per-Albin Hansson]] forsøkte å unngå det tyske presset om utlevering ved at de gjenværende norske fartøyene ble belagt med [[kvarstad]]. Fotografi fra 1939, da regjeringen tiltrådte]]

De tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge ble svært forbitret over de norske handelsfartøyenes vellykkede seilas til Storbritannia. Da dette skjedde midt under pågående handelsforhandlinger mellom Sverige og Tyskland om å tillate svensk sjøfart vestover, den såkalte ''[[lejdtrafiken]]'', ble en avtale en stund vanskeliggjort. Den tyske utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop|Ribbentrop]] truet med at flere utbrudd av norske fartøy ville bli møtt med at [[Kriegsmarine|den tyske flåten]] ville gå inn i Göteborgs havn og ta de gjenværende fartøyene med makt.<ref name="sid 191">Fontander 2006, s. 191</ref>

Et resultat av Operation Rubble ble også at tyskerne fikk igjennom et svensk løfte om at alle norske fartøy som var igjen i Sverige skulle samles i Göteborg, underforstått for at kontrollen med dem skulle være lettere.<ref name="sid 191"/>

Sommeren 1941 ble det skrevet en kontrakt mellom norske Nortraship og den britiske regjeringen ved  Ministry of War Transport. Storbritannia skulle få leie elleve av de norske fartøyene som lå i Göteborg.<ref name="StendahlChartret"/> I avtalen sto det at britiske skipsførere skulle ha hovedansvaret om bord, med norske skipsførere som Nortraships representanter.<ref name="sid 192">Fontander 2006, s. 192</ref> Den allierte planen var et nytt utbrudd høsten 1941, når nettene var blitt mørke nok til å våge seg igjen. Tyske myndigheter skjerpet kravene mot UD i Stockholm for å få fartøyene utlevert til sine redere i det tyskokkuperte Norge. De tyske myndighetene hadde også gjennom sine spioner i Göteborg informasjon om at båtene skulle avgå.<ref name="sid 192"/>

På sensommeren forsøkte [[Regjeringen Hansson III|samlingsregjeringen Per-Albin Hansson]] å unngå det tyske presset om utlevering ved at de gjenværende norske fartøyene ble belagt med [[kvarstad]], og spørsmålene om eierskap, disposisjonsrett og besittelsesrett ble en sak for en svensk domstol. Den svenske regjeringen hevdet at kun domstol eller överexekutor, etter vurdering, kunne gi myndighetene rett til å stoppe fartøyene.<ref name=StendahlChartret/> Partene var formelt Nortraship på den ene siden og berørte norske redere på den andre siden, i praksis de krigførende land Storbritannia og Tyskland. Forhandlingene ble under et halvår en føljetong i pressen, og i amerikansk og britisk presse kom de i noen aviser å omtales som «the Kvarstad Comedy». Prosessen ble ført gjennom det svenske rettssystemet like opp til [[Högsta domstolen (Sverige)|Högsta domstolen]].

=== Lex Cervin ===
Det tyske forsøket på å få kontroll på fartøyene gjennom kvarstad skjedde formelt som krav fra de norske rederiene, pågikk i rundt syv måneder og kan grovt sett inndeles i to perioder.<ref name="ReferenceA">''I natt og tåke mot England'', s. 44</ref> Den første perioden var fra 19. september 1941, da den første søknaden om interimistisk kvarstad ble levert namsretten i Göteborg og frem til 6. november da søknaden for siste gang ble avslått.<ref name="ReferenceA"/> Den andre perioden var fra 7. november 1941 til 17. mars 1942, da kravet om interimistisk kvarstad ble endelig avvist av Högsta domstolen.

Formelt sett forsøkte den svenske regjeringen å holde seg nøytral i saken, men da gjentatte søknader om kvarstad ble avslått av rådmannen i Göteborg, den uavhengige og uredde överexekutor [[Andreas Cervin]],<ref>«Han är en av de få i detta land, som trätt i bräschen för rättens hävdande under den tid, då många ville jämka den till förmån för vad som tycktes för tillfället opportunt. [Cervin hade modet att dra fram sakerna inför offentligheten i en tid] när lagrötan grep omkring sig ock lag ändrades i flygande fläng för att icke lägga hinder i vägen för de styrandes undfallenhet för främmande makts pockanden. Han kan lägga näven tungt i bordet. Det är en barsk herre.», redaktør [[Torgny Segerstedt]] i spalten «I Dag» i ''[[Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning]]'', i 1944</ref> sørget regjeringen for at loven om kvarstad ble endret i rekordfart. Den 30. oktober ble loven, som ble kjent som lex Cervin, trykt.<ref>«Og en kan trygt si at sjelden eller aldri var en lovforandring blitt så hurtig behandlet i Sverige. Den 24. oktober innga regjeringen til Riksdagen proposisjon nr. 315, som gikk ut på at avslag  på ansøkning om interimistisk kvarstad skulle kunne appelleres til høyere instans. Samme dag ble den anmeldt i statsråd. Lovrådet, som har å gi sin uttalelse om lovforslag, gjorde dette allerede samme dag. Absolutt rekord.» og «Det vedtatte lovforslag ble anmeldt i riksdagsskrivelse til Kongen samme dag. Den 30. ble loven trykt, og den 31. var den distribuert til de rette myndigheter. Hurtigere kunne det ikke gått.»''Kvarstadbåtene'', s. 22</ref> Fra alliert side protesterte den britiske regjering og fremholdt at endringen av loven var i strid med den svenske regjerings linje om å ikke gripe inn i rettergangen.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 23</ref> I ettertid er det argumentert for at den svenske regjeringen i spørsmålet om kvarstadbåtene ikke forholdt seg nøytralt, men støttet den tyske siden i saken.<ref>Ulf Stridbeck. «Kvarstadsbåtarna - ett politiskt drama på rättens scen». I: ''Kritisk Juss'', nummer 3, side 160, 1995.<br />Sitat: «Det är uppenbart att de konstitutionella reglerna inte har följts i detta drama. Cicero lär en gång ha sagt: ''Inter armas silent leges'' - Under vapnen tystar lagarna. Så var det här. Under krigshot satte regeringen de konstituionella reglerna åt sidan.» og «Denna gång bestod rättsprinciperna inte provet. Denna gång lät man politisk pragmatism gå före rättsliga principer. Det gynnade den ena parten i rättstvisten, nämligen Tyskland.»</ref>

Etter at Andreas Cervin som överexekutor på kort tid og gjentatte ganger på samme måte som når det gjaldt DS «Charente» hadde omprøvd begjæring om interimistisk kvarstad og i samtlige tilfelle motsatt seg å bifalle ansøkningene, så bifalt Göta Hovrätt disse. Hovrättens beslutning skulle gjelde inntil överexekutor meddelte sin endelige beslutning.

På denne tiden ble Cervin kalt inn til sin sjef, fungerende borgermester Gustaf Bergqvist, som meddelte at statsråd Rosander hadde sagt til han at överexekutor ytterst nøye burde granske og prøve spørsmålet om de norske båtene. Det var av høyeste betydning at en klok avgjørelse ble fattet i dette, for hele landet viktige ærend. Om så ikke skjedde så skulle tyskerne kunne forstyrre landets forsyningsmuligheter og muligens også på andre sett markere sin misnøye.<ref name=StendahlChartret/>

Den 6. november avslo överexekutor Cervin, på tross av påvirkningen fra den svenske regjeringen via borgermesteren, nok en gang de norske redernes søknad om kvarstad og opphevet dermed automatisk Hovrättens beslutning. Den 7. november bevilget Hovrätten nok en gang interimistisk kvarstad på båtene, og den 15. desember kom endelig uttalelse fra Hovrätten med samme innhold. De britiske og norske regjeringene og de av britene utnevnte befalhaverne på båtene overklaget til Högsta domstolen. Högsta domstolen dømte i saken den 17. mars 1942 og fant, at den britiske regjeringen hadde disposisjonsrett over fartøyene og at kvarstad med hensyn til det og til den fremmende statens immunitet ikke kunne innvilges. Kvarstaden ble hevet og de norske fartøyene var dermed endelig frie til å avseile.<ref name=StendahlChartret/>