Redigerer Kunstfilm (avsnitt)

=== 1930–1950-årene ===
I [[1930-årene|1930-]] og [[1940-årene]] kunne filmer fra [[Hollywood]] bli skilt mellom [[kunst]]nerisk ambisiøse av filmatiseringer av skjønnlitterære verk som [[John Ford]]s ''The Informer'' («Angiveren», 1935) og [[Eugene O'Neill]]s ''The Long Voyage Home'' («Den lange reise hjem», 1940), og populære sjangrefilmer som hadde stor inntjening som [[spenningsfilm]]er om gangstere. [[William Siska]] har argumentert at de italienske nyrealistiske filmene fra midten til slutten av 1940-årene, slik som ''[[Rom – åpen by]],'' 1945), ''[[Befrielsens tid]]'' (1946), og  ''[[Sykkeltyvene]]'', ([''Ladri di biciclette''], 1948) kan bli bedømt som en annen «bevisst kunstfilmbevegelse».<ref name=Siska/>

I slutten av [[1940-årene]] var den amerikanske oppfatningen av de italienske nyrealistiske filmene og andre europeiske filmer annerledes enn kommersielle Hollywood-filmer og det førte til utviklingen av særegne kinoer, ''art-house cinemas'' («kunstfilmkinoer»), i flere amerikanske byer. Etter den andre verdenskrig var det «... et voksende segment av de amerikanske filmpublikumet som var trette alminnelige Hollywood-filmer», og de gikk til de nyopprette kinoene for kunstfilm for å se «... alternativer til filmene som ble vist i de store kinopalassene».<ref name="Wilinsky" /> Filmer som ble vist i disse spesielle kinoene var «... britiske, fremmedspråklige og uavhengige amerikanske filmer, foruten dokumentarer og nyutsendinger av Hollywood-klassiskere». Utenlandske filmer som [[Roberto Rossellini]]s ''Rom – åpen by'' og [[Alexander Mackendrick]]s komedie ''[[Whisky Galore! (film)|Whisky Galore!]]'', ''Sykkeltyvene'' og britiske ''De røde skoene'' (1948) ble kjent for et amerikansk publikum.

I slutten av [[1950-årene]] begynte franske filmskapere å produsere filmer som var påvirket av italiensk nyrealisme <ref name="Marie, Michel 2002">Michel Marie, ''The French New Wave : An Artistic School'', overs. Richard Neupert, New York: John Wiley & Sons, Incorporated.</ref> og klassisk Hollywood-film,<ref name="Marie, Michel 2002"/> en stil som ble kalt for [[den nye franske bølge]] (''nouvelle vague''). Selv om det aldri var noen formell organisert bevegelse, var nybølgen knyttet ved deres selvbevisste avvisning av klassisk filmatisk form og deres ungdommelige [[ikonoklasme]], og er et eksempel på europeisk kunstfilm.<ref>[http://www.newwavefilm.com/ Newwavefilm], complete guide to the French New Wave</ref><ref>Phillips, Craig: [http://www.greencine.com/static/primers/fnwave1.jsp «French New Wave»] {{Wayback|url=http://www.greencine.com/static/primers/fnwave1.jsp |date=20120716202655 }}, ''Greencine''</ref> Mange var også engasjert i deres arbeid med tidens sosial og politisk engasjement, fremmet av deres [[Radikalisme|radikale]] eksperimentering med redigering, visuelle stil og fortellergrep som et generelt brudd med den konservative paradigme. En del av de mest framtredende pionerer i denne gruppen, blant dem [[François Truffaut]], [[Jean-Luc Godard]], [[Éric Rohmer]], [[Claude Chabrol]], og [[Jacques Rivette]], hadde allerede begynt som filmkritikere i det kjente filmmagasinet ''[[Cahiers du cinéma]]''. Spesielt Truffaut fremmet «auteur-teorien» (''la politique des auteurs''), som gikk ut på å trekke linjer mellom én regissørs ulike filmer, med henblikk på at regissøren hadde en egen personlig signatur som var synlig fra film til film.