Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

=== Når sluttet kulturrevolusjonen? ===
Det eksisterer tre versjoner av når kulturrevolusjonen var over.

* Tidlig på 1970-tallet talte man både i Kina og i utlandet om kulturrevolusjonen i grammatisk fortid. Ingen mente at kulturrevolusjonen var en pågående hendelse. Den ble da også offisielt avsluttet da [[Folkets frigjøringshær]], under ledelse av [[Lin Biao]], ble satt inn i 1969, og Mao Zedong erklærte da kulturrevolusjonen som over.

Men i oktober 1974 sa Mao Zedong i en tale at kulturrevolusjonen var nå ''«i sitt åttende år … Nå er det godt å ha stabilitet, og hele Partiet og hæren bør omforenes»''.<ref>Lin Ji (red.) (1991). Zhongguo Gongchangdang to nian [Det kinesiske kommunistparti 70 år]. Shanghai: Shanghai Renmin Chubanshe, s. 711</ref> Dermed opphevet han ''de facto'' sitt tidligere utsagn om at den var over. I årene som fulgte, ble kulturrevolusjonen igjen omtalt i offisiell propaganda som noe pågående, eks. ''«vi er gått inn i den store proletære kulturrevolusjons tiende vår»''.

* I august 1977, på kommunistpartiets 11. partikongress, uttalte [[Hua Guofeng]] at ''«Den elleveårige periode av vårt lands første store proletære kulturrevolusjon er nå bragt til sin vellykkede avslutning»''.<ref>[[Renmin Ribao]], 22. august 1977</ref>
* Fire år etter, i 1981, kom kommunistpartiet med en offisiell vurdering av hele Mao Zedongs styre, der Hua Guofengs 11-årsversjon ble nullet ut. For der het det at «den ti år lange kulturrevolusjon» ble bragt til opphør i og med Mao Zedongs død og arrestasjonen av «[[firerbanden]]»,<ref>[[Hongqi (tidsskrift)|Hongqi]], nr. 131 (1981), s. 14</ref> det vil si høsten 1976. Dette offisielle syn ble antagelig delvis funnet tjenlig fordi det setter et skille mellom Maos personlige handlinger under kulturrevolusjonen og hans tidligere heltedåder. Det skjelner videre mellom de feil Mao personlig gjorde under kulturrevolusjonen, og den etter Partiets mening korrekte politiske teori som han skapte.

Denne siste periodiseringen, 1966 til 1976, er blitt den «offisielle» i kinesisk historieskrivning. Det er kanskje noe oppsiktsvekkende at utenlandsk historieskrivning har overtatt denne historietolkningen, ettersom den åpenbart var blitt til for å tjene Det kinesiske kommunistpartis egeninteresse. En slik periodisering bidrar også til å tåkelegge hvor forskjellig de to distinkte fasene av perioden var. I årene 1966 til 1968 hadde man å gjøre med en periode preget av rødegardister og unntakstilstand i det akademiske liv og i arbeidslivet. De påfølgende år fra 1969 av må forstås som en reaksjon på meget av det som skjedde i den første perioden, med bruk av langt mer kontrollerte og styrte maktmidler.