Redigerer Kullmann-saken (avsnitt)

== Regjeringskrisen ==

Quisling var fast bestemt på å følge Kullmann-saken til ende, og var også villig til å kaste statsministeren dersom han ikke støttet Quislings syn.<ref name= "Dahl(1991)-234" /> Da Hundseid tok offentlig avstand fra notatet oppfattet Quisling det som svik og illojalitet, og i løpet av oktober ble maktkampen innad i regjeringen sterkere og sterkere. Etter at riksadvokaten støttet Hundseids mildere linje gikk Quisling til det skritt å under en regjeringskonferanse be Hundseid gå av. Statsministerens svakhet gjorde at regjeringen var «i opløsningstilstand», mente Quisling. Utspillet skapte naturlig nok sjokkbølger i regjeringen, Bondepartiledelsen og i stortingsgruppen.<ref name= "Dahl(1991)-237-238" />

Senere samme uke under en budsjettkonferanse spurte Hundseid Quisling om forsvarsministeren ikke burde gå av. To dager senere svarte Quisling med å legge frem et nytt notat for regjeringsmedlemmene, nå med enda hardere kritikk av statsministeren. Notatet ble avsluttet med en henstilling om at Hundseid måtte trekke seg. Hundseid skal ha revet notatet i stykker i raseri. Quisling ønsket nå at regjeringen skulle bli sittende, men med en ny statsminister, men noe slikt ville ha vært brudd på all [[Konstitusjonell sedvanerett|sedvane]] rundt regjeringsutnevnelser. Resten av statsrådene valgte derfor å se på notatet som en meningsytring fra Quislings side, og det var aldri aktuelt med noen votering over Quislings forslag.<ref name= "Dahl(1991)-238-240" />

Striden mellom Hundseid og Quisling fortsatte, blant annet ved at Hundseid tok skriftlig dissens mot forsvarsministerens fremgangsmåte i Kullmann-saken. Quisling svarte da med en ny skriftlig anmodning om at statsministeren skulle trekke seg slik at «Regjeringen kan fortsette sit arbeide for å gjennemføre den nasjonale linje». Da ingen av de to ville gå av fortsatte krisen, og regjeringen hadde store problemer med å finne et kompromiss rundt hva man skulle gjøre med Kullmann. Saken endte med at regjeringen bestemte at de skulle anlegge et sivilt søksmål der de skulle be om at Kullmann ble fradømt graden og stillingen, mens en eventuell straffesak mot Kullmann og Ap-lederne skulle «undergis fortsatt etterforskning».<ref name= "Dahl(1991)-241-242" />

Avgjørelsen til regjeringen ble tolket som en seier for Quisling i den konservative pressen, mens de radikale avisene oppfattet det som at Quisling hadde tapt. Hundseid kommenterte saken offentlig på en måte som støttet fremstillingen til de radikale avisene, noe som gjorde at den konservative ''Tidens Tegn'' krevde statsministerens avgang. Hundseid uttalte at «hvis altså kaptein Kullmann ved det sivile søksmål blir fradømt sitt embede, er dermed saken avgjort», men uttalelsen skapte ytterlige bråk innad i regjeringen, som oppfattet utsagnet som en brudd på avtalen man hadde inngått. Hundseid hadde nå liten støtte internt, og rundt juletider fortalte han statsrådene at han ville gå av og ikke søke gjenvalg i løpet av 1933.<ref name= "Dahl(1991)-242-243" />

Hundseid-regjeringen ble møtt med mistillitsforslag i [[Stortinget]] på nyåret, og med Venstre og Arbeiderpartiets stemmer var stortingsflertallet mot regjeringen. Hundseids regjering gikk av i slutten av februar, og ble erstattet med [[Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering]] den tredje mars.