Redigerer Kriminallitteratur (avsnitt)

==Avgrensning mot «skjønnlitteratur»?==

Tradisjonell [[litteraturvitenskap]] har tendert mot å skille kriminallitteraturen fra egentlig [[skjønnlitteratur]]; bl.a. ved å fokusere på «formelpreget» (Todorov m.fl.). Andre kritikere har fokusert på genrens funksjon og muligheter som politisk uttrykksmiddel. Begge utgangspunkter usynliggjør lett at kriminallitteraturen gjennom det meste av 1900-tallet har hatt et klart preg av ''genrekunst''; tildels utøvet av betydelige forfattere. Flere krimforfattere har brukt klassisk dramaturgi som basis for fremstillingen. Bevisst spill med [[intertekstualitet]] går igjen gjennom hele genrens historie. Også blant de rene håndverkerne (som Christie og Carr/Dickson) har genrerefleksjonen stått i sentrum. Gjennom bevisst arbeid med genrens virkemidler, har flere kriminalforfattere problematisert forhold «seriøse» forfattere på 1900-tallet tok for gitt, på en måte som kan sies å foregripe «[[postmodernisme|postmodernistisk]]» tenkning: Detektivens arbeid består ikke nødvendigvis av å «avsløre sannheten», men å påvise at hva som er «sannheten» er avhengig av omstendigheter og synsvinkler ([[Michel Foucault|diskurs]]). Bruk av litterære «formler» og mer eller mindre faste rollefigurer, blir et spill med leseren, som utfordrer dennes forutinntatte holdninger. Som eksempel fra nyere tid kan nevnes [[Kjell Ola Dahl]]s ''Miniatyren'' (1996).

Enkelte forfattere – som [[Jorge Luis Borges]], [[Umberto Eco]] og [[Paul Auster]]; i Norge [[Olav Duun]], [[Morten Harry Olsen]] og [[Frode Grytten]] – har også brukt virkemidler fra krimgenren i det mange ønsker å oppfatte som «seriøs» litteratur, og følgelig ikke krim. I enda større grad enn 1800-tallets romaner og fortellinger, skaper slike fortellinger problemer for dem som ønsker å fastholde strenge, formelt/normative genredefinisjoner.