Redigerer Kriminalitet (avsnitt)

===Straffbar handling===
En handling er straffbar når den etter loven er forbudt og underkastet straff. Straffeloven § 1 sier: ''Denne Lovs første Del finder, forsaavidt intet modsat er bestemt, Anvendelse paa alle strafbare Handlinger.''

Hvis en person eller et foretak bryter loven kan handlingen straffes. Hovedvilkår for å ilegge straff er lovprinsippet,  at det ikke foreligger straffrihetsgrunner,  at gjerninspersonen er tilregnelig og graden av skyld. Straffbar er ikke en betegnelse som brukes om personer. Når personer eller foretak gjennomfører straffbare aktive handlinger kan de straffes. Også unnlatelse av å handle, forsøk på handling og medvirkning til handling kan være straffbart. Den som utfører en straffbar handling og vilkårene for å ilegge straff er til stede, er strafferettslig ansvarlig.

==== Lovprinsippet ====

I strafferetten gjelder [[lovprinsippet]] som er en side av [[legalitetsprinsippet]], men er snevrere. Lovprinsippet er forankret i Grunnlovens § 96 første punktum: ''Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom.'' [[Lovprinsippet]] stiller opp et krav om at ingen kan straffes uten etter lov. Grunnlovens § 96: ''«Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.»'' er også en del av [[lovprinsippet]]. I Norge er det etter [[lovprinsippet]] ikke nok å ha [[hjemmel]] i lov for å dømme noen til [[straff]]. I angelsaksiske land kan man dømmes til straff på grunnlag av domstolspraksis alene. I Norge er kravet at for å straffedømme noen må straffebestemmelsen stå i en lov og verken [[forskrift]], rettspraksis eller allmenne rettsoppfatninger kan gi grunnlag for straff i Norge. [[Lovprisippet]] er tolket slik at det er selve straffetrusselen som må stå i loven, gjerningsbeskrivelsen kan stå i en forskrift<ref>Svein Slettan og Toril Marie Øie: Forbrytelse og straff, bind 1: Innføring i strafferett. Universitesforlaget 2001. ISBN. 82-518-4025-2. Sidene 69-73.</ref>.

==== Straffrihetsgrunner ====
[[Nødverge]] <ref>Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) § 48</ref> og nødrett <ref>Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) § 47</ref> er straffrihetsgrunner. Samtykke fra den som handlingen går ut over kan være straffriende. Selvtekt kan være straffriende hvis den er lovlig. Hvis provokasjon fra politiet fører til at en ulovlig handling begås er det straffriende. Offentlige myndigheter kan ha adgang til å foreta ellers straffbare handlinger når de utøver myndighet.

==== Tilregnelighet ====
For å kunne straffes må gjerningspersonen ha vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Personer som er under 15 år <ref>Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) § 46</ref>, psykotiske, psykisk utviklingshemmede i høy grad eller [[bevisstløs]]e i gjerningsøyeblikket <ref>Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) § 44</ref> kan ikke straffes og deres handlinger er ikke straffbare. Bevisstløshet på grunn av selvforskyldt rus er ikke straffriende <ref>Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) § 45</ref>.

==== Skyld ====
Skyld er et vilkår for straff. For å kunne straffe en  handling må gjerningspersonen kunne bebreides. Det kreves skyldevne av gjerningspersonen. Former for skyld er forsett og uaktsomhet.

==== Forsett ====
I strafferetten skilles det mellom hensiktsforsett, visshetsforsett, sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett (dolus eventualis). Kravene til forsett for å straffe en handling avhenger av hvilket straffebud som er overtrådt.

==== Uaktsomhet ====
I strafferetten skilles det mellom grov uaktsomhet, alminnelig (simpel) uaktsomhet og culpa levissima (den letteste uaktsomhet).  Hvor grensen for hvilken uaktsomhet som kan straffes avhenger av hvilket straffebud som er overtrådt.