Redigerer Kravellbygging (avsnitt)

== Byggeteknikk ==
Kravellbygging er normalt ansett som en byggeteknikk for treskipsskrog – som går ut på at man på kjølen bygger et indre rammeverk av [[spant]]er og bjelker. På dette rammeverket legges forhudning av planker som settes kant i kant, og skipsdekket legges på samme måte. Rammeverket bygges for en stor del av såkalte [[selvvokste kroker]] – trematerialer som har vokst i vinkel eller i bue. Sammenføyningene blir ofte utført med store trenagler som blir drevet inn i huller som blir boret. [[Eik]] var foretrukket materiale til spant og bjelker i forbindelse med kravellbygging av skip. Mellom plankene tettes det med drev spunnet av [[hamp]] og annet fibermateriale. Drevet drives inn med spesialredskap.

===Halvkravell===
[[File:UMFA53810 1843.jpg|thumb|Galeas under bygging i Kungsviken, Bohuslän på Anders Mattssons verft i 1938. Undervannskroget er i klink og overvannskroget er i kravell.]]
To ulike byggeteknikker for skip eksisterte side om side i flere århundrer i Nord-Europa, klinkbygging og kravellbygging. Den eldre byggemetoden ved å bygge i klink i den innenlandske skipsbyggingen var aldri helt oppgitt til fordel for kravellbyggingen når det gjaldt transportfartøyer for lokal virksomhet henimot perioden 1850 til 1900. I flere århundrer hadde begge byggemetodene blitt kombinert til en egen byggeteknikk etter skallprinsippet – «''halvkravell''».

Et fartøy som bygges som halvkravell har et klinket skrog undervanns og opp til [[barkholt]]et, deretter kravell over. Etter at kjøl og stevner var reist ble bunnplankene lagt på ved hjelp av skorer og klemmer. Når bunnen var ferdig planket, ble bunnstokker og spant hugget til og lagt inn av skipsbyggeren, som ikke behøvde å slå opp spantene.

De norske verftene fram til 1850 forhudet sine skip som halvkravell – som en videreutvikling av de klinkbygde fartøyene med høyere spanter reist over den ferdige bunnen. Resten av bordkledningen ble festet til spantene som ved kravellbygging. Ved bruk av denne metoden trengte ikke skipsbyggeren å gjøre annet enn å bygge etter få avtalte mål, f.eks. kjølens lengde, bredde og antall bordganger. [[Jakt (båt)|Jakt]]er, [[galeas]]er og [[skonnert]]er var bygget i halvkravell ved de norske verftene på bygdene.

I nyere tid har det i [[Østfold]] oppstått en eiendommelig båtbyggingstradisjon der [[trebåt]]er blir bygget etter en byggemetode basert på halvkravell, men i omvendt rekkefølge. Bunnplankene som legges på skroget er i kravell, mens resten av skroget over vannet er i klink.

===Klampbygging===
I [[renessansen]] beskrives skipsbyggingsvirksomheten utenfor hovedstaden [[København]] i [[Danmark]] som ''klampbygging'' eller ''på klamp''. Det gjaldt kravell-fartøyer som ble bygget med en eiendommelig byggemetode fra de nordlige regionene av [[Nederlandene]]. Klampbyggingsteknikk kan brukes som betegnelse for en kravellbygging fram til begynnelsen av 1800-tallet uten bruk av tegning, der skallbyggingsteknikken og skjelettbyggingsteknikken er kombinert. 

«Den hollandske metoden» omtales teknisk sett som «''bottom first-metoden''». Bunnplankene ble lagt på etter at kjøl, stevn og akterspeil var reist. Bunnplankene ble lagt på med tvinger, støtter og midlertidige bunnstokker, deretter ble de holdt sammen innbyrdes med påspikrede «klamper». Byggmesteren kunne i teorien justere på bunnformen i løpet av byggeprosessen, før skroget var bordet opp omtrent til slaget.

Etter at et antall bunnplanker var montert helt opp til slaget, ble bunnstokkene og de nederste spantestykkene tilpasset og festet. Deretter ble spantenes øvre deler formet til og boltet på plass som en skjelettkonstruksjon som de øvrige bordgangene ble festet til. Denne metoden ble anvendt tidlig i skandinavisk kravellbygging – i tett slektskap mellom Amsterdam og resten av Nord-Europa. Blant annet var kravellbyggede fartøyer som ble bestilt av utenlandske kunder i de hollandske verftene en viktig eksportvare fram til midten på 1600-tallet.

Hollandske skip hadde liten dypgang, med et rektangulært tverrsnitt i midtspantet og doble spanter satt sammen ved lasking. Kjølene bestod av tre stykker. Det var mulig å finne ut om de var klampbygget ved å lete etter de såkalte «spikerpinnene» som var satt inn i spikerhullene etter at klampene var brekket av etter at spantene var satt inn. 

Metoden fikk fotfeste i den private skips- og båtbyggingsvirksomheten i Skandinavia som en anvendelig byggemetode for flesteparten av skipsbyggerne ute på bygda, som bygget «efter egen invention» uten å bruke en konstruksjonstegning, da den ikke krevde teoretiske kunnskaper. Byggeren måtte imidlertid være i stand til å «se» spantenes form for seg, og vedkommende måtte ha hjelpemidler for å forhåndsbestemme skrogets form. Med utgangspunkt i «den hollandske metoden» ble det for de neste århundrene skapt et mellomledd mellom «bottom first-metoden» og konstruksjon. Spantmal var den meste foretrukne metoden, men nye metoder kom til, slik som «senter», som avløste klampbyggingen som metode.

===Sentinndeling===
''Å trekke i sent'' er en betegnelse på bruk av midlertidige planker eller lekter som fastgjøres langs utsiden av spantene. Denne byggemetoden var den meste fremtredende i Norge på 1800-tallet. Først ble det reist ett eller flere spant – for eksempel et midtspant og et spant i hvert endeskip. Deretter ble det festet lange senter fra stevn til stevn. Dette er ansett som det eldste formgivningsprinsippet i norsk kravellbygging for å finne fram til den rette spantfasongen helt fram til 1900-tallet. Langskipssentene sørget for at spantene ikke skulle forskyve seg under opplankingsprosessen. Justeringen av spantene kalles «avsenting», etter bruken av planker mellom stevnene.

Den erfarne fartøybyggeren ville være i stand til å bygge et fartøy uten bruk av konstruksjonstegning, basert på skjelettkonstruksjon og maler som noen ganger var tatt fra klinkbygde fartøyer og langsenter. Med sentinndelingsmetoden ble de resterende spantene formet og satt inn med utgangspunkt i ett eller flere spant, deretter la man bordgangene på plass i et harmonisk forløp. I vår tids bygging av moderne kravellbygde fartøyer er sentenes funksjon overtatt av en «rei» – en slettestokk, som hjelpemiddel for å slette spantene før bordlegning.

===Klossekravell===
En variasjon av den alminnelige kravellteknikken ble oppdaget på det svenske krigsskipet «Elefanten» – en karavell bygget i 1559 som forliste ved [[Kalmar]] under den [[nordiske sjuårskrigen]] 1563-70. Et annet funn av et kravellbygget fartøy ved [[Moster]] i [[Bømlo kommune]], [[Hordaland]], som i dag kalles ''[[Mostraskipet]]'' (1650-1720) viser også den samme spesielle konstruksjonen – som kalles «klossekravell».

Spantene på de to eldre skipene hadde større bredde i forhold til høyde, i motsetning til i senere tid med uthugginger på innsiden mot skipshuden. Mellom spantene ble det lagt på såkalte ''spanteklosser'' ovenpå natene mellom bordgangene, i den hensikt å få et tett skip og større robusthet i skroget. En spantekloss på Mostraskipet var tolv centimeter lang mellom spantene, som lå seks centimeter fra hverandre. Monteringen måtte ha funnet sted før hudbordene ble lagt på.