Redigerer Konvoi (avsnitt)

==Konvoier under andre verdenskrig==
[[Fil:Convoy_WS-12_en_route_to_Cape_Town,_1941.jpg|thumb|Flyfoto av konvoien WS-12 til Cape Town, Sør-Afrika, bildet er tatt 27. november 1941 {{byline|US Navy}}]]
Med bakgrunn i erfaringene fra første verdenskrig etablerte de allierte konvoier da krigen brøt ut i [[1939]]. Oversjøiske forsyninger var avgjørende for britene for å kunne fortsette krigen, og den viktigste handelspartneren var [[USA]]. Det «[[Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|andre slaget om atlanterhavet]]» varte fra 1939 til [[1945]], og var en stadig kamp mellom forbedrede ubåter og bedre eskorterte konvoier.

Selv om Atlanterhavet var det viktigste området for konvoier, var det utstrakt alliert konvoiering også i [[Det indiske hav]] og [[Stillehavet]]. Av aksemaktene brukte tyskerne konvoier i begrenset grad, mens [[japan]]erne ikke brukte konvoier, det medførte at det meste av japanske handelsskip ble senket.

Ved krigens utbrudd hadde de allierte svært begrensede ressurser for eskorte og konvoier fikk som regel kun en eldre jager, hjelpekrysser eller bevæpnet tråler som beskyttelse.<ref name=LivetOmbord130>''Sjømann, lang vakt'', side 130</ref> Frem til juli 1940 ble konvoier fra Storbritannia kun eskortert ut til 150 nautiske mil vest for Irland, resten av seilasen til USA gikk uten beskyttelse.<ref name=LivetOmbord130/> Det var ikke før på forsommeren 1941 at allierte konvoier mellom USA og Storbritannia fikk eskorte under hele seilasen.<ref name=LivetOmbord130/>

En typisk alliert konvoi gikk fra [[New York]] i USA til [[Liverpool]] i Storbritannia, og besto av opptil 60 handelsskip. I begynnelsen av krigen var det sparsomt med eskortefartøy, mens etterhvert ble det mer eskorte, bevæpning av handelsfartøy og utstrakt [[fly]]støtte.

Hver konvoi ble ledet av en konvoisjef, fra ett av transportskipene midt i fremste rekke. Konvoisjefen var en marineoffiser, en «Commodore» som bestemte seilingsmønster, fart osv.<ref name=LivetOmbord133>''Sjømann, lang vakt'', side 133</ref> Ved ubåt-angrep ble kommandoen av konvoien overtatt av eskortesjefen som var om bord i ett av de fremre eskorteskipene, selv om konvoisjefen som regel var av høyere rang. Under overfarten seilte skipene i konvoien i rektangulær formasjon med opptil 12 kolonner. Avstand til fartøyet foran var omtrent fem kabellengder (omkring 900 meter), og avstand mellom fartøyene sideveis var 2 – 3 kabellengder (omkring 500 meter). Konvoien var fullstendig mørklagt om natten, det eneste hjelpemiddel for å se fartøyet foran var en såkalt «spruthest», en trekonstruksjon som kastet opp [[vann]] og kunne sees på noen meter – utkikken på bakken måtte holde et skarpt [[øye]] med den.

Farten på konvoien var tilpasset de langsomste skipene i konvoien, og var vanligvis mellom 8 – 10 [[Knop (mål)|knop]], det betydde at overfarten mellom Storbritannia og USA tok et par uker. Imidlertid satte man av og til sammen hurtiggående konvoier, med skip som hadde høyere maksfart, typisk 12-15 knop, og dermed kunne gjøre unna kryssingen raskere.

Den tyske handelsflåten ble plaget av [[magnet]]iske [[mine]]r, ikke minst i [[dansk]]e farvann, britiske ubåter og bombefly. I [[1941]]/42 førte dette til en strid mellom den danske regjering og den tyske okkupasjonsmakten, fordi de danske skipene som hentet [[kull]] i [[Rotterdam]], fikk forbud av regjeringen mot å armeres med antiluftskyts. Den tyske flåten anså det som en risiko for hele konvoien at de danske skipene lå som tause «hull» i luftforsvaret, men den danske regjeringen stod på sitt, og okkupasjonsmakten avfant seg med dette.<ref>Henning Poulsen: ''Hitlers krig'' (s. 232), Gyldendal, 1990, ISBN 87-00-32462-0</ref>