Redigerer Konstantius III (avsnitt)

=== Felttoget i Gallia 411-413 ===
Konstantin var kommet til Gallia fra romersk Britannia med sine soldater i 407 for å skape ro i kaoset som var oppstått når [[alaner]], [[sveber]] og [[vandaler]] krysset [[Rhinen]] den siste dag i 406. Han oppslo seg som motkeiser og fikk støtte fra de resterende romerske tropper langs Rhinen, og i 409 var keiser Honorius blitt så oppskremt ved tanken på en invasjon fra Gallia at han hadde sendt Konstantin en purpurfarvet drakt, som tegn på anerkjennelse av hans keiserverdighet.<ref>Heather (2005), s 225</ref> Trusselbildet hadde imidlertid endret seg, for Konstantin hadde selv fått problemer. Hans general i Spania, Gerontius, hadde gjort opprør, og hadde i 409 kåret adelsmannen Maximus til romersk keiser. Gerontius dro inn i Gallia, hvor han ved [[Vienne]] beseiret en styrke under ledelse av Konstantins sønn Konstans så ettertrykkelig at Konstans selv ble drept.<ref>Drinkwater, s 284</ref> Gerontius fortsatte mot Konstantins residensby [[Arles]], der han innledet en beleiring.<ref>Bury, s 142</ref> I det nordlige Gallia hadde den gallisk-romerske adelsmann [[Jovinus]] utropt seg selv til keiser i 411, og i 412 gjorde han sin bror Sebastianus til medkeiser.<ref>Drinkwater, s 269-298</ref>

I 411 stod Konstantius foran Arles. Først gjorde han kort prosess med Gerontius' beleiringsstyrker. Den slagne general trakk seg tilbake til Spania, men da hans tropper gikk over til Constantius så han ingen annen utvei enn å begå selvmord.<ref name=autogeneret2>Heather (2005), s 237</ref> Hans keiser Maximus, i Spania, gjorde seg raskt usynlig - etter sigende ved å flykte til de alanske, vandalske eller svebiske områder i landet.<ref>Orosius, ''Historia contra paganos'', 7.42.5.</ref> Konstantin hadde enda en general i Gallia, Edobichus, og han samlet de resterende soldater, inklusive frankiske og alemanniske hjelpetropper, og dro til Arles for å unnsette sin keiser. Også disse tropper ble overvunnet av Konstantius, og Konstantin var nå rede til å forhandle. Han fikk løfte om å beholde livet, mot å overgi seg til keiser Honorius i [[Ravenna]]. Underveis ble han myrdet, og det var kun hans avhugde hode som kom frem til Ravenna den 18. september 411.<ref name=autogeneret2 />

Det hadde lyktes den selvutropte keiser Jovian å skape en allianse med goternes nye konge, [[Ataulf]]. Fremfor å risikere et felttog mou de massive gotiske styrker gikk Konstantius i gang med diplomatiske virkemidler. Det lyktes ham i 413 å få goterne til å skifte side, og så var motkeiser Jovian også klar til å overgi seg. Historien gjentok seg - også han ble myrdet på vei til Ravenna, og hans hode ankom til byen på et spyd deb 30. august 413.<ref name=autogeneret1>Heather (2005), s 238</ref> Mens Konstantius var travel i Gallia gjorde general Heraclianus, som hadde støttet Honorius med penger fra Nord-Afrika da det så mørkest ut i 409-410, landgang i Italia tidlig i 413. Kanskje følte hans seg forfordelt, skjønt han nettopp var blitt belønnet for sin lojalitet med tittelen som den ene av årets konsuler. Han led nederlag i Italia, og da han kom tilbake til [[Kartago]] senere på året, ble han drept av Konstantius' leiemordere.<ref name=autogeneret3>Heather (2005), s 256-257</ref> For første gang siden barbarenes innfall i 406 hadde den romerske øverstkommanderende nå rådighet over alle troppene i vestriket, og tiden var endelig moden til et oppgjør med barbarerne.<ref name=autogeneret1 />
[[Fil:Consular diptych Constantius III.jpg|thumb|left|upright=1.25|[[Diptykon]] som viser Konstantius som [[romersk konsul]].]]