Redigerer Konstantin IX (avsnitt)

== Det store skisma ==
I 1054 førte de gamle forskjellene mellom den [[Den ortodokse kirke|ortodokse]] og den [[Den katolske kirke|romersk-katolske]] kirke til en fullstendig og permanent splittelse og separasjon mellom kirkesamfunnene, det såkalte [[Det store skisma 1054|store skisma]]<ref>Canduci, s. 268</ref>. Skismaet hadde en dyp teologisk bakgrunn, men den direkte foranledningen til splittelsen var pave [[Leo IX]]’s misnøye med det bysantinske rikets manglende støtte til pavekirkens kamp mot normannernes fremmarsj i Italia. Paven selv hadde blitt såret og hans menn var drevet tilbake etter en kamp i byen Civitate utenfor Roma. Pavekirken ønsket å fremforhandle en enhet mellom Bysants og Roma, og paven sendte en delegasjon til Konstantinopel bestående av kardinal Humbert av Mourmoutiers, kardinal Frederik av Lorraine (den senere pave [[Stefan IX]]) og erkebiskop Peter av Amalfi. Delegasjonen opptrådte imidlertid litt udiplomatisk og pådro seg patriarken av Konstantinopel, den ganske pavekritiske [[Mikael Kerularios]]’ vrede<ref name="Norwich, s. 250"/>. Midt under forhandlingene døde pave Leo, men det hindret ikke kardinal Humbert i på egen hånd å sende en bannbulle mot hele den ortodokse kirke. Kerularios svarte med å [[Ekskommunikasjon|ekskommunisere]] den romerske delegasjonen, og splittelsen var dermed et faktum.

Konstantin prøvde å gripe inn, men han ble syk og døde den 11. januar 1055. Hans hustru Zoë var død allerede i 1050, og keiserens rådgivere prøvde å forhindre at Zoës søster, den gamle Theodora, overtok makten. De ønsket å tilsidesette henne og overlate makten til den [[Bulgaria|bulgarske]] [[dux]] Nikephoros Proteuon<ref>Finlay, s. 527</ref>, men maktkampen endte likevel med at den tilårskomne Theodora, datter av [[Konstantin VIII]], ble hentet og utropt til keiserinne<ref>Treadgold, s. 596</ref>

Totalt sett var Konstantins regjeringstid en katastrofe for det bysantinske imperiet<ref>Norwich, s. 251</ref>, særlig den militære svekkelsen som han i stor grad var ansvarlig for bidro sterkt til det påfølgende tap av Lilleasia til tyrkerne etter slaget ved Manzikert i 1071.