Redigerer Konrad av Montferrat (avsnitt)

== Forsvaret av Tyr ==
[[Fil:Conrad of Montferrat - Conrad arrives at Tyre.jpg|thumb|Konrad kommer til Tyr: en marginal skisse fra slutten av 11-tallet i Brevis Historia Regni Hierosolymitani, en fortsettelse av Genova-annalene (Bib. Nat. Française).]]
Konrad hadde åpenbart til hensikt å slå seg sammen med sin far som holdt festningen St Elias. Han kom først ved [[Akko]] som nylig hadde blitt erobret av [[Saladin]], og seilte da nord til [[Tyr]] hvor han fant restene av korsfarerhæren. Etter Saladin hadde seiret overlegent i [[slaget ved Hattin]] over Jerusalems hær hadde han marsjert nord over og erobret Akko, [[Sidon]] og [[Beirut]]. [[Raymond III av Tripoli]] og hans stesønner, [[Reginald av Sidon]], og flere andre ledende adelige, hadde unnsluppet fra det katastrofale slaget og flyktet til Tyr, men var ivrige etter å komme tilbake til sine områder for å forsvare dem. Raymond IIIs helse var sviktende og han døde kort tid etter at han kom hjem.

I henhold til ''Den gammelfranske fortsettelsen av Vilhelm av Tyr'' hadde Reginald av Sidon tatt kommandoen av Tyr og var i gang med å forhandle om en overgivelse til Saladin. Konrad skal etter sigende ha kastet Saladins banner i vollgraven og krevd at borgerne av Tyr sverget ham total lojalitet. I virkeligheten synes det som om hans framgang til makten var mindre dramatisk. Reginald dro for å forsterke sin festning Belfort ved elven [[Litani]]. Med støtte fra de etablerte italienske handelssamfunnet i Tyr reorganiserte Konrad byens forsvar. Han satte opp et ''communio'' tilsvarende til de han så ofte hadde kjempet mot i Italia.

Da Saladins hær kom fram oppdaget de at byen var godt forsvart og trassig. Som krønikeskribenten [[Ibn al-Athir]] skrev om mannen som [[araberne]] kom til å respektere og frykte som «al-Markis»: «Han var en djevel inkarnert i hans dyktighet til å styre og forsvare en by, og en mann av særlig mot». Tyr sto imot beleiringen og da Saladin fant ut at de ønsket seg en erobring med større fortjeneste og mindre omkostninger dro de videre sørover til [[Caesarea Maritima|Cæsarea]], [[Arsuf]] og [[Jaffa]]. I mellomtiden sendte Konrad erkebiskop [[Joscius av Tyr]] til Vest-Europa på et skip for å be om hjelp. Arabiske skribenter har hevdet at han også fraktet med seg propagandabilder som viste [[muslim]]er skjende [[krusifiks]]er og andre hellige [[Kristendom|kristne]] symboler.

I november [[1187]] kom Saladin tilbake for en andre beleiring av Tyr. Konrad hadde fortsatt kommandoen av by som var tungt befestet og fylt av kristne flyktninger fra den nordlige delen av kongedømmet Jerusalem. Denne gangen angrep Saladin både fra land og fra sjøen og satte opp en blokade av havnen. I en hendelse beskrevet av ''Itinerarium Peregrinorum'' (som er generelt fiendtlig innstilt til Konrad), ''Den gammelfranske fortsettelse'', og Sicardus av Cremonas' andre krønike (som nå er bevart kun i sitater fra [[Salimbene di Adam]] og [[Alberto Millioli]]) viste Saladin fram foran Tyrs bymurer Konrads aldrende far, [[Vilhelm V av Montferrat]], som hadde blitt tatt til fange ved Hattin. Han tilbød å løslate Vilhelm og gi store gaver om Konrad overga Tyr. Den gamle mannen bønnfalt sin sønn om være standhaftig, selv om muslimene truet med å drepe ham. Konrad erklærte at Vilhelm hadde levd et langt liv allerede og siktet på ham med [[armbrøst]]en. Saladin skal da etter sigende ha sagt «Den mannen er en ikketroende og meget grusom.» Saladin løslot Vilhelm uskadd i [[Tortosa]] i [[1188]] og han kom tilbake til sin sønn.

Den 30. desember angrep Konrads soldater ved daggry et tokt mot trøtte [[egypt]]iske sjøfolk, og erobret mange av deres [[galei]]er. De gjenværende skipene forsøkte å unnslippe til Beirut, men skipene fra Tyr tok opp jakten og egypterne ble tvunget til sette skipene på grunn og flykte. Saladin angrep deretter bymurene i det håp om at forsvarerne var distrahert av sjøslaget, men Konrad ledet mennene i et motangrep og slo det tilbake. Hugo av Tiberias skal ha utmerket seg i slaget. Saladin ble tvunget til igjen å trekke seg tilbake, brente beleiringsmaskinene og skipene sine for at de ikke skulle havne hos fienden.