Redigerer Konrad Peutinger (avsnitt)

=== I hjembyens og i keiserens tjeneste ===
Han trådte i [[1490]] inn i sin hjemby Augsburgs tjeneste og fungerte i perioden 1497–1534 som byens sekretær (''syndikus''). Dels i denne egenskap, dels som [[Huset Habsburg|det keiserlige dynastis]] betrodde mann, tok han en betydelig andel i Det tysk-romerske rikes indre såvel som rent politiske som religionspolitiske forhandlinger og overlegninger. 

Støttet av [[Maximilian I av det tysk-romerske rike|keiser Maximilian]] kunne Peutinger fordype seg i antikvarisk forskning. Han ble på dette område banebrytende i Tyskland, blant annet ved to publiserte verker, ''Romanæ vetustatis fragmenta in Augusta vindclicorum et ejus dioecesi'' (1505; 2e utvidede opplag 1520; flere senere edisjoner) og ''Sermones convivales de mirandis Germaniæ antiquitatibus'' (1506).

Peutinger var til stede på [[riksdagen i Worms]] i 1521 under forhandlingene vedrørende «Causa Lutheri». Hans rapport om denne forhansling, sendt til byrådet i Augsburg, er blitt bavart for ettertiden, og er en viktig kild efor kunnskapen om forhandlingene faktiske forløp. Det var under denne saken at [[Martin Luther]] avslo å trekke tilbake visse av sine skrifter. 

Etter Peutinger er det såkalte peutingerske kart oppkalt (''[[Tabula Peutingeriana]]''), en på [[1200-tallet]] på tolv pergamentblader fra [[Agrippas kart]] kopiert fremstilling av hærveiene i størstrdelen av [[Det vestromerske rike]]. Kartet ble gjenfunnet i [[Worms]] av [[Konrad Celtes]] og overlevert til Peutinger for å bli utgitt. Med hans øvrige samlinger forble den etter hans død i familiens hender. Enkelte partier ble først bekjentgjort av [[Markus Welser]] under tittelen ''Fragmenta tabulæ antiquæ ex Peutingerorum bibliotheca'' (1591). 

I 1714 ble kartfremstillingen atter gjenoppdaget, blant håndskrifter av Peutinger, hvorpå [[Eugen av Savoia|prins Eugen]] kjøpte den og skjenken det til [[det keiserlige bibliotek i Wien]]. Den ble så utgitt av F. Chr. v. Scheyb 1753, K. Mannert 1824, E. Desjardins 1869 og Miller 1888.