Redigerer Konkurranseregulering (avsnitt)

== Avveininger bak konkurranseregulering ==

En av de vanskeligste utfordringene for konkurransereguleringen er å fastslå omfanget av markedet som skal reguleres. [[Globalisering]]en utvider stadig omfanget av reell konkurranse (markedet).<ref name="Ny konkurranselov"/> For eksempel konkurrerer ikke norske aviser kun med hverandre, men også med utenlandske nettaviser og sosiale medier - en utvikling som har medført at man har forlatt å regulere avismarkedet per landsdel i Norge.{{tr}} Noen markeder blir mindre og mer fragmenterte når ny teknologi skaper nye og mer spesialiserte segmenter. Tidligere var det et marked for telefoni, mens det etter hvert har blitt ulike markeder for mobil og fast telefoni, tale og bredbåndsaksess. Omfanget av et marked dannes av mange ulike hindre, som for eksempel begrenset avstand man kan frakte en organisk vare, etableringshindre i form av investeringsbehov, kostnader ved å bytte leverandør, kostnaden ved å oppsøke konkurrerende tilbydere, graden av stordriftsfordeler, små språkområder og lignende.

Konkurransereguleringen er ikke alltid klar og entydig for aktørene som skal investere eller produsere.Generelle konkurranselover og anti-trust-lovgivning er overordnet mer spesifikk sektorregulering, men ofte vil sektortilsynet likevel kunne gå inn i markedet (ex-ante) og regulere på et område som også omfattes av den generelle (ex-post) konkurranselovgivningen. Dette kan skape usikkerhet om hvilken av reguleringene man som produsent skal forholde seg til.<ref name="books.google.no"/>
<ref>NOU 2003:12 - ''[https://www.regjeringen.no/contentassets/731eb9a3903a4594810f9e910a305f03/no/pdfs/nou200320030012000dddpdfs.pdf Ny konkurranselov]'', innstilling fra Konkurranselovutvalget. Oslo 2003, side 48.</ref>

Konkurranseregulering kan rette seg mot både produsenter, distributører, videreselgere og kunder i markedet. Produsenter kan omfatte samvirker i primærnæringene som har stor markedsmakt, kanskje gjennom enerettigheter til deler av produksjonskjeden (for eksempel innhenting av råmelk i melkemarkedet). Distributører og videreselgere kan omfatte salgskjeder med sterk markedsposisjon (for eksempel Vinmonopolet som har strenge regler for hvordan der skal kjøpe inn varer for videresalg). Kunder kan være offentlige virksomheter eller andre som er alene om å kjøpe inn den aktuelle varen eller tjenesten (for eksempel Jernbaneverket og NSB, som er alene om å kjøpe inn henholdsvis linjemateriell og togsett). Anskaffelsesreglene for offentlig sektor kan betraktes som et ''ex-ante'' konkurranseregulerende virkemiddel.<ref>NOU 2003:12 - ''[https://www.regjeringen.no/contentassets/731eb9a3903a4594810f9e910a305f03/no/pdfs/nou200320030012000dddpdfs.pdf Ny konkurranselov]'', innstilling fra Konkurranselovutvalget. Oslo 2003, side 38-42.</ref>

Symmetrisk regulering innebærer at alle aktørene innenfor et marked reguleres likt. Et slik marked kan for eksempel være markedet for godstransport eller markedet for melk. Symmetrisk regulering i markedet for godstransport vil innebære at togdrift, skipstrafikk og lastebiltrafikk reguleres likt. Asymmetrisk regulering vil innebære at man først undersøker om noen av tilbyderne av godstransport har en dominerende eller sterk markedsposisjon og regulerer disse, eller man undersøker om godstransport kanskje egentlig består av flere markeder som må reguleres hver for seg. Symmetrisk regulering av melkemarkedet i Norge ville tilsvarende bety at Tine, Synnøve Finden, Q-meieriene og mindre meierier ble regulert likt, mens asymmetrisk regulering ville rettet seg mot de dominerende aktørene blant dem. Under symmetrisk regulering pålegges alle de samme reguleringene, samt at man unngår å ikke regulere aktører som ubemerket begrenser konkurransen og dermed burde vært regulert. Symmetrisk regulering kan gi økt effektivitet i markedet. Symmetrisk regulering kan imidlertid medføre at man regulerer likt aktører som egentlig opererer i hvert sitt marked, eller som har ulik markedsmakt, og som egentlig burde ha vært regulert ulikt.{{tr}}